Ping har sine røtter i Bergen, boligadresse Oslo, og gis ut på et tysk selskap.

Lydmessig spenner de også over et bredt lerret. Platen åpner med noe som låter som introduksjonsmusikken til et eller annet gammelt barne-TV-program fra 60- eller 70-tallet, komplett med tullevokal og pipende orgel.

I likhet med trønderske No Life Orchestra er det snakk om en ellevill genremiks: Fett og funky, heavy og sjøsyke gitarer, pipete psykedelia og helskrullete tekster.

De låter tidvis som vimsete engelske 60-tallsband, Zappa, Godley & Creme og The Residents. Mange sære referanser, altså, men vel verd en lytt - eller flere. Noen av låtene er nemlig farlig vanedannende, mens andre blir litt mye Snurre Sprett etter min smak, og vokalen blir i overkant "morsom".

På tross av dette gir albumet - og bandet - fornemmelsen av fremtidig kultstatus.