Tennisballen nøler over nettet. Hvilken side skal den falle på? Bestemmer etikken, rettferdigheten eller noe metafysisk? Eller er det tilfeldigheter, flaks, hell som avgjør?

Med denne fengende metaforen åpner Woody Allen sin nye og filosoferende tragikomedie. Han sjonglerer med sin eksistensialisme, uten å være i tvil om sitt eget svar. Men vi er det, ved hans hjelp.

"Match Point" er hans beste film på år og dag. Innfallsrik, kaldblodig, virtuos, konsentrert og målbevisst åpnet den fjorårets Cannes-festival. Til stor jubel. Allen setter alltid opp en slags liste over kulturelle referanser vi nærmest skal krysse av etter hvert.

Denne gangen tar han med seg Dreisers roman "En amerikansk tragedie" til London. Her henter han videre drivstoff fra Thackerays satiriske roman "Forfengelighetens marked", igjen om en begjærlig streber som satser alt på sine klatreøvelser. Streberen leser Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" - romanen er gjenganger også i de kinoaktuelle "Drapet" og "Barnet" - som påpeker det krevende ved å heve seg over alle moralske lover, som et "unntaksmenneske". Streberen siterer også Sofokles, etter at han har vist sin fatale feil og ikke holdt seg til den gyldne middelvei. Og han elsker operaer med flommende følelser.

Allen gjenskaper ikke sine referanser, han nyskaper på grunnlag av dem.

Nåvel, Allen følger den engelske overklassens sosiale ritualer med skarpt øye. Han er litt forelsket i gods og byboliger, hageselskaper og selvbevisst, sofistikert og avslappet, trygg livsstil. Og han kan legge til thrillermomenter.

Lykkejegeren er tennistrener som blir venn med en munter og litt naiv rikmannssønn. Hans familie tar imot treneren med åpne armer og ordner en lukrativ åpning i familiekonsernet. Alt er bra. Han forlover seg med datteren.

Men tvers over bordtennisbordet kommer det elektriske støtet. Den kommende svigerinnen gjenkjenner en annen streber og det svarte begjær. Så er galskapskarusellen i gang, med moralske defekter, mord og andre misforståelser, for å sitere en nærliggende Allen-tittel.

Woody opptrer ikke selv. Dermed blir ikke dette en nevrotisk komedie med insisterende dialoger. Stjerneposisjonene overlates til Rhys-Meyers, med øyne som skinner av begjær. Og det blonde bombenedslag Scarlett Johansson, som nå er blitt Allens muse, viser seg både uberegnelig, vass og vakker, like grådig som sin sjelefrende. Sjelden har Allen levert fra seg mer spillbart materiale.

"Match Point" kan se ut som et moraldrama uten moral som blir til en tennisbane av tilfeldigheter. Likevel - mon det. I en ettertanke henter Allen frem sin konklusjon og lar den bli hengende litt over nettet.

Ikke tilfeldig er dette en smash av en film.