To Spellemann-nominasjoner, Roskilde-opptredener, 50 000 solgte av albumet "Metropolis" fra 1995. Det første rockebandet som fikk Kassettavgiftsfondets lanseringsstipend, på trekvart million, i 1997.

To år og et par Europa-turneer var det imidlertid slutt for Tønsberg-bandet.

Deres to siste konserter som Seigmen var forresten også på Rockefeller. Da var det to avskjeder. Gjensynes sødme er tydeligvis enda større, denne gang venter hele tre utsolgte hus.

- Vi skal være noen hakk mindre selvhøytidelige, spille litt "best of" og lage fest, sa vokalist Alex Møklebust til Aftenposten den gang.

Det skulle ikke forbause med om de gjentar den oppskriften i morgen, fredag og lørdag.

Første porsjon Seigmen ble servert i Dødens Dal under Studentuka i Trondheim i oktober i fjor. Så ventet Hulen i Bergen tidligere denne måneden, også der tre ganger utsolgt. Nå rommer ikke bomberommet i Bergen rundt 1500 fremmøtte, men det var nok desto stinnere inni fjellet. Rapporter derfra tyder på at bandet fremdeles behøvde å banke litt rust før motoren er helt trimmet, men vi i Oslo kan glede oss over at Stavanger står på tur før storstyua i Torggata.

Skal vi stoppe opp og spole litt tilbake i tid?
Thomas Seltzer i Turboneger forteller om en rar gjeng som dukker opp i øvingslokalet til Oslo-bandet i 1989. Da spilte deathpunkerne mer grunge-orientert musikk og hadde nettopp gitt ut singlen "Route Zero". - De kom med toget fra Tønsberg, og pleide å sitte i et hjørne mens vi øvde. Fortalte at de hadde dannet et band som het Klisne Seigmenn.

Senere skulle begge band endre stil: Turbo ble denim-demoner, mens Seigmen begynte med "Massiv plutonisk gothcore". I hvert fall var det slik de presenterte seg i Aftenposten i 1993.

- Vi blir nesten sjokkert når noen utenfor miljøet liker musikken. Men det ser ut til at vi får flere fans enn vi hadde planer om, observerte de idet de slapp albumet "Ameneon" gjennom plateselskapet Sony.

Synes du albumnavnet var litt... pussig?

- Stemningen er det viktigste. Vi bruker lang tid på å finne riktige ord, og konstruerer gjerne noen selv der det trengs. Monodoome er et Seigmenord. Og Ameneon. Det betyr egentlig ingenting, men passer i sammenhengen.

Da Seigmen lånte deLillos-låten "Hjernen er alene" til en EP og laget en ...eeehhh... seigere versjon... forklarte de det slik: - Det er generasjonen før oss, med DumDum Boys og Raga Rockers i spissen, og forsåvidt deLillos også, som har lagt grunnlaget for at vi kan komme oss opp og frem nå, mente vokalist Alex Møklebust.

1995 var selve kronåret, med Roskilde-konsert og Spellemann-pris. Bandet hadde takket nei til både Kalvøya og Quartfestivalen. Det finnes bare én skikkelig festival, mente de. - Da vi var 17-18 år, var dette det beste i verden, og da vi startet Seigmen, sa vi til hverandre at om vi noen gang fikk spille her, da ville vi oppløse bandet etterpå, fortalte bassist Kim Ljung den gang. Det skulle gå en liten stund før nettopp det skjedde... Dette er året de slipper selve Albumet: "Metropolis"

- Seigmen lager monumental rock, men unngår nå mesterlig å bli selvhøytidelige (selv om tekstene er farlig nær). "Metropolis" er en massiv opplevelse. Seigmen er noe så paradoksalt som et støyende rockeband som reflekterer indre ro, skriver Aftenpostens anmelder Asbjørn Bakke og albumet som føk til topps på VG-listen solgte 50 000 eksemplarer og sikret Seigmen Spellemann.

Hvem tror dere Seigmen takket da de mottok prisen?
Turboneger.

Oppfølgeren "Radiowaves" kom i 1997, og er en slags temaplate om radio, med sterke referanser til åttitallet og synthpop. Og tekster på engelsk. - Heretter regner vi med at Seigmen vil forbli et engelskspråklig band, selv om vi ikke ønsker å bli arrestert for det dersom vi skulle ombestemme oss, sa Kim Ljung og Alex Møklebust til NTB da platen kom ut.

- Jeg var i ferd med å gå helt tom, og trengte nye utfordringer. Og å skrive på engelsk var omtrent som å begynne helt på nytt. Enklere på en måte, fordi man som norsk sikkert ikke er like kritisk, og fordi det er lettere å leke med ord. Vanskeligere, fordi mens vi på norsk pløyde litt ny mark med våre ordknappe tekster, så er omtrent alt blitt gjort på engelsk før oss.

Samme år meddeler gitarist Sverre Økshoff at han ikke orker mer. - Tidspunktet for å oppløse Seigmen er nok litt dumt. Noe var på gang. Men det føles likevel riktig. Nå skal vi bare rocke Seigmen i land, sa bassist Kim Ljung.

Sverre Økshoff hadde ingen klare planer etter livet som Seigman: - Jeg må omskoleres. Kanskje til noe med håndverk. Keramikk. Kunst. Eller musikk. Kunstrock. Ja, det må det bli.

Av hensyn til lesere med svake nerver, skal vi bare hurtig nevne det brutale fallet i interesse - og platesalg - som inntraff da de resterende medlemmene tok navnet Zeromancer og ga ut dvask synthpop helt på høyde med det mest middelmådige i Europa. Nå har de funnet sammen igjen, og spiller under gamlenavnet. For å ta frem Turboneger-parallellen enda en gang: Deathpunkerne kalte seg kort periode Stierkampf, med vekslende hell. Da de besluttet å ta tilbake Turbo-navnet, sa deres tyske plateselskap-kontakt: - Good career-move.

Det samme tror jeg vi kan hilse våre Tønsberg-venner: - Godt sjakktrekk. Velkommen til tre fulle hus i Oslo.