Det har vært en sann glede å gi seg i kast med "Under The Surface". Det er noe ungt og uskyldsrent ved stemmen hennes, som også rommer en modenhet som bergtar. Å oppleve at en artist innfrir forventningene til de grader er nå én ting, men samtidig å kunne overraske oss slik Marit Larsen gjør, er frydefullt. Her er en artist som omfavner gleden ved livet og musikken, men som heller ikke underslår alvoret og melankolien i tilværelsen.

Gjennom et knippe praktfulle melodier får begrepet løsrivelse en ny betydning. Det er leken og livsgleden som får lov til å ha overtaket, mens de mørkere sider kun er en fornemmelse. Alt styret rundt bruddet med venninnen, dumpingen av plateselskapet og - midt opp i det hele - å bevare troen på eget talent, krever sin kvinne. Etter den sprudlende hiten "Don't Save Me" så vi konturene av noe stort. Nå vet vi at det var så mye mer i vente.

Fra lyset treffer deg i åpningstrudelutten "In Came The Light" til hun ettertenksomt avslutter med "Poison Passion" gir hun oss en leksjon i vellykket skaperglede. Gjennom bruk av mandolin og banjo skapes et annerledes, mer jordnært lydbilde. Samtidig gir bruken av strykere og et bevisst forhold til rytmikkens effektive fangarmer oss andre berøringspunkter. Summen blir et høyst personlig uttrykk. Disse virkemidlene er med på å få frem noe av den smittende eventyrlysten hun utstråler. I hele tatt virker mange av sangene som de rene eventyr.

Det finnes også en sårbar skjønnhet som kanskje kommer best frem i duetten "To An End" med Thom Hell. Derfor: Det er bare å la seg forføre.