Når du skrider inn i de høyborgerlige eller lavadelige stuene i et av Kvadraturens eldste hus, med Tordenskiold og andre 1700-talls storheter, stattholdere, engler og kjeruber stirrende på deg fra vegger og tak, føler du deg uten tvil litt - kremt - høytidsstemt.

Retter litt på slipsknuten (vi tok på slips - men det er vel strengt tatt ikke et krav) og konsentrererdeg, før gourmetmeny og en vinliste det vil ta lang tid å lese igjennom - vi har talt opp 376 forskjellige merker . . .

Men mottagelseskomiteen av hovmestere og kelnere er både smilende og nesten påtatt avslappede, og det er et pluss. Vi plasseres - vi er fire - i det rosa rom, enes om champagne og går løs på en aften med Store Forventninger.

De blir innfridd. Eller som en av oss sier da det til slutt småspises petits fours og drikkes espresso av vakkert porselen: Eneste minus er at man ikke har oppdaget at en av lyspærene i den store prismekronen er sluknet.

Valget her i "gaarden" står mellom en 4/5/6-retters meny med ditto vinmeny-forslag, og, naturligvis, et omfangsrikt "carte".

Kveldens meny åpner med sjøkrepshale og tunfiskcarpaccio med vakkert dandert smågodt. Lite, men supergodt. Lite selvsagt, fordi fem retter krever små porsjoner. Så en lekende lett og lekker kremet skalldyrsuppe med sjøasparges.

Fra la carte prøves samtidig kalvecarpaccio med chèvrekrokett og kremet frisé-salat, et lite kunstverk av sjøkreps og pestomarinert tunfisk og røkt andebryst med mye smakskrydder. Siden menymannen var skeptisk til å blande for mange viner, falt valget, etter gode råd fra hyggelig kelner, på en Pouilly Fumé fra en solid produsent, til en ikke ublu pris, og så en spesiell Chianti Classico kalt Montegiachi, til kommende kjøttretter.

Men først, rett etter champagne i slanke glass, som seg hør og bør en liten appetittvekker: Her et stort fingerbøl sellerisuppe, en liten brandade (av klippfisk) og et flak av bloddryppende kalvecarpaccio med urtekrem.

Menyen byr videre på herlig fast, kritthvit, ristet torskemedaljong med fineste franske linser, artisjokk, spinat og trøffel & petits pois-skum før man går over til Chianti i glasset og rosmarinstekte sirkelrunde kalvefileter med bl.a. en pute av innbakt oksehale og en vakker syltet spesialløk, alt på en sjampinjong & hvitløksjy:

De andre hovedrettene er også rene kunstverker: Sylindriske, sprøstekte fasanbryst med bl.a. eplepuré, rødløkskompott og spinat - og nypesjy! Kubber av blodrøde reinsdyrfileter med rotfrukts mille-feuille. De mange ulike smakene i hver rett - flere enn beskrevet her - klang så finstemt mot hverandre at gane og nese virkelig ble budt opp til dans. Den italienske vinen var lett og fruktig (fordi vi ønsket det), men likevel med mange og sammensatte aromaer, et flott bekjentskap for "bare" kr. 695 - når man tenker på at den er fra billigste del av vinlisten.

Et lite ostefat på menyen inneholdt vellagrede og modne stykker chèvre, reblochon, roquefort og den nesten rennende mont d'or i en liten skål.

Dessertkartet lover mer enn godt, ja bare ordene som er brukt kan få det til å svimle for seriøse slikkermunner (sjokoladesavarin med kanelkrem ++, espresso appelsinsufflé (den tar det forresten tid å lage NB) eller hva med konditorens "Grand Dessertsymfoni"? Vi feiget ut denne gang, og går, foruten ostene, for den "friske-avslutning-for-deg-som-ikke-har-så-mye-plass-igjen": Ørsmå sorbeter som smelter på tungen og et lite epleshot i glass, rammet inn av dæsjer av frukter og coulis'er.

Stemningen blir naturlig nok litt lavmælt i så elegante stuer, og med så mye spennende på tallerkenen. Men ikke trykkende, for i all sin eleganse er de små rommene intime også.

Servicen er upåklagelig, til stede når den skal, diskret på avstand. Er det for dyrt? Bortsett fra rammene lagt med norske vinpriser, nei, faktisk ikke, når man ser, smaker, føler kvaliteten i alle ledd. Umulig ikke å honorere en slik matopplevelse for det den er verdt.