Stemplingsautomatene er byttet ut med vaser med blomster i, og konduktørene serverer kake istedenfor å kreve penger.

- Jeg kjører Kjelsås-trikken, drosje blir for dyrt, messer dikteren Arne Ruste mens bluesakkordene vrenger ut fra gitaren.

Poesitrikken har akkurat lagt ut fra Stortorvet. Det var Verdens Poesidag i går, og boken "Dikt underveis 10 år" lanseres med en rundreise i så vel forfattere som Oslo.

I ti år har altså de små diktplakatene "Dikt underveis" hengt rundt på trikker, busser og holdeplasser. Det hele har vært et samarbeid mellom De Norske Bokklubbene, Norsk kulturråd og Oslo Sporveier.

- Vi får ofte henvendelser fra folk som ønsker å kjøpe en plakat med et dikt de har sett på trikken. Derfor er det flott å få samlet dette i bokform, sier Amjad Niaz, salgsleder i Trikken, et datterselskap av Oslo Sporveier.

Tanken bak "Dikt underveis" er å gjøre dikt lett tilgjengelig for folk.

- Vi håper på å overraske folk og gi dem et annerledes møte med poesi. Her kan alle ta i mot poesien uten at det forventes noe av dem, sier Marit Borkenhaugen fra De Norske Bokklubbene.

Tapetsere trikken

Mens trikken passerer Tinghuset, får en moden forsamling servert både kaffe, kaker og diktsmakebiter fra trikkeleser-debutant Lars Saabye Christensen.

- Jeg har lest på både tog, båter og andre rare steder, men det er første gang jeg leser på trikk, sier Christensen.

Han er en av forfatterne som er blitt lest av tusenvis av reisende mennesker opp igjennom årene. Målet hans er å gi folk noe for både øyeblikket og det lange løp.

- Men det gjelder å begrense seg. Jeg kan ikke tapetsere trikken med dikt heller, sier han.

Ved Høgskolen i Oslo hopper Leif-Jørgen Stenhaug på bakerst i vognen. Han er på vei hjem, og har ikke noe ønske om å bli møtt med dikt hver eneste gang.

- Nei, det får holde med en gang innimellom. Men det som er annerledes er jo stort sett alltid gøy, sier han.

Nesten bakerst i trikken sitter Ludvig Kragtorp Lie og nyter turen. Han har selv vært helligdagsreservetrikkefører, men pensjonerte seg i 1990.

- Det er ganske fint å høre på diktene. Men jeg savner Sigbjørn Obstfelder, sier han før han kaster seg ut i en engasjert gjengivelse av første vers av diktet "Brudens blege ansigt".

- Men Obstfelder er jo død for mange år siden, så han kunne jo ikke vært her, humrer Kragtorp Lie.