- AAA!

En jente skriker. Ekkoet overdøver hennes egne replikker. Hun trer inn på en ny scene hun ikke er kjent med. Hva som befinner seg i gangen rundt hjørnet vet hverken skuespilleren eller rollen hun spiller. Vi har fulgt Goro Tronsmos teatergruppe, som spiller forestillingen "Auvirkomma veiklinga", uten publikum, uten scenegulv, men i virkelige rom.

Vi befinner oss langt under Oslos gater, under togsporene på Nationaltheatret togstasjon. I en rømningsvei av betong, en rømningshall, møtes fem mennesker. De kjenner ikke hverandre, men må forholde seg til hverandre.

- På hvilken måte er situasjonen de er i absurd? spør en gutt med ransel.

Den er temmelig absurd. Han prøver å komme i kontakt med de andre i rommet, men det er ikke enkelt. Ikke i en labyrint av rømningsveier. Ikke når en togannonsør roper i høyttalere at toget til Lillehammer er innstilt. Eller når togene ruller over hodene deres og grått vann drypper fra taket.

Sære lokaler

Her nede, hvor ingen har adgang med mindre stasjonsområdet må evakueres, spiller de ut sin forestilling. Senere på kvelden drar de tilbake til publikum på teateret - Black Box - og forsøker å bringe med seg følelsen av rommet de nettopp har brukt. 

- De får hele tiden nye impulser, forklarer regissør Goro Tronsmo. - Og de blir mindre inne i det å tenke illusjon. Rommet rollene befinner seg i på Black Box finnes jo egentlig ikke, så at disse personene skulle møtes, er nesten mer naturlig i disse rommene.

Tronsmo bruker ikke bare ett rom, men seks forlatte eller usannsynlige lokaler til å spille ut stykket. Fra en tom trikkestall på Majorstuen, via nedlagte Sagene Folkebad, til rømningsveier, Oslo Kretsfengsel, et verksted og Oslo bystyresal.

Knust bad

I badet går de berserk. De ramponerer, knuser, slåss og herjer. Med 8 meter under taket er det plass til det. Som en fryseboks holder bygningen på temperaturen fra februar. Det er ikke et sted for folk, men det er tydelige spor av mennesker overalt. Nedtaggede vegger, en soveplass i en dusj.

- Man får følelsen av at det ikke er et offentlig rom, som det en gang har vært, sier Tronsmo. Hun ser at rollene endrer seg, blir mer utenfor samfunnet, litt mer gærne enn på Black Box.

- Det er det som skjer i dette rommet; de ser litt ut som uteliggerne som ellers bor her.

Så hva skjer når de flytter seg til Oslo Kretsfengsel? Blir de fanget?

- Jeg er på vei til Stuttgart, sier en jente. Hun sier det på badetrappen, mens hun går oppover en rømningsvei, og i en fengselskorridor. Det får forskjellig betydning hver gang. Å være på vei til en sørtysk by på en badetrapp eller i en låst institusjon får en litt annen mening enn på en forlatt trikk eller i bystyresalen, men like fullt ganske gæernt.

I fengselets avdeling A må fangene låses inn i andre rom. De spiller biljard, leser og prater, men nå må de vike plass for "Auvirkomma veiklinga" - det å overkomme svakheten.

Aktivitetsrommet, med tilhørende celler, blir forvandlet til rollenes nye møtested. Men med større respekt.

Sitter igjen

- Å være i et kjempestort rom kan få en til å kjenne seg veldig fri, ikke sant, sier skuespiller Anna Eklund som spiller rollefiguren Malla, på vei til Stuttgart. Skuespillerne tar seg en røyk på fangenes røykerom.

- I går for eksempel, kjentes det som om vi var ved verdens ende, sier Ulrika Fryckstedt, som spiller Fø, om rømningsveien. - Mens her i fengselet er det veldig tydelig at det er mennesker rundt om kring.

- Og så er det gøy å være så fri - at vi ikke behøver å tenke på timingen og kan improvisere mye mer, sier Aurelia Le Huche.

- Det påvirker rollen bare å komme inn i et annet rom, forteller Hai Nguyen Dinh som er Leon. - Det er en helt annen følelse å stå og kjefte på noen i et stort rom, i forhold til et lite.

- Men hvordan tar dere det med dere tilbake til Black Box?

- Det kan være en stemning som sitter igjen om man har spilt annerledes på dagen, sier Le Huche.

- Det er en metode, men ingen løsning sier Tronsmo. - Dette er ikke et stedsspesifikt prosjekt, kun en stedsspesifikk arbeidsmetode. Vi har jo lagt opp denne strategien for å ha en prosess underveis, men strategien kan slå beina under seg selv. Det er jo et eksperiment, men jeg ser at de får forsket i rollen.

Fangerom / lekerom

Le Huche, som spiller Smilla - en jente som kaller seg Ulf, er enig.

- Jeg får strukket karakteren i ulike retninger. Hver gang vi er på et sted, føler jeg at jeg har utviklet rollen. Hun får oppleve nye ting, en ny retning og en annen sammenheng. I ett rom kan overgrep være mye verre, mens i et annet rom kommer lek mye mer til uttrykk.

- Dette rommet er kanskje mest annerledes i forhold til de andre, sier Tronsmo om fangenes aktivitetsrom. - Men det passer fint i og med at det er et lekerom.

Hun forteller at alt blir mer ekte når forestillingen flyttes fra teateret og ut i virkelige rom, uansett hvor virkelighetsfjerne de er. 

- I teatret kan man lage hva som helst. Det er bygd for å lage fiksjon, ikke for at det faktisk eksisterer. Her er det mer åpenbart at de bare er mennesker i et rom. Det er vanskelig med en black box - et svart rom.