Animasjonskomedien "Istid" skaffet seg øyeblikkelig en munter beundrerskare. Ikke bare er håndverket rent og ryddig stilisert, men tonen er barokk, nesten burlesk. S

ærlig fenget ekornet Scrabs evige jakt på nøtter. Jakten fører til en lang serie med usannsynlig akrobatiske nesten-ulykker. I oppfølgeren Istid 2, "The Great Meltdown" er ekornet tildelt en enda større rolle, som for en sjelden gangs skyld nesten er bedre enn den første filmen. Men så er både regissør og manusforfatter skiftet ut; de nye har skjønt Scrabs' uimotståelige appell og gir ham stjernestatus.

Alt smelter.

Denne gangen er istiden i ferd med å bli historie. Alt smelter under klimaendringer. Den store flodbølgen truer også dyrene i det idylliske isødet. Vi er katastrofefilmen nær. Dyrene vandrer som mot Noas ark. Dyrene er den resignerte mammuten Manny, som er den siste gjenlevende av arten, tror han. Videre det hyperaktive dovendyret, samt sabeltanntigeren som er trett av å være truende rovdyr. Alle har sine skarpe særtrekk.

Luntetempo.

Under vandringen, som er en serie løselige episoder gjennomført i luntetempo, opplever vi vel ikke så mye nytt etter de første tre kvarterene. Men noen fartsfylte action-episoder vil glede dem som er vant til "Tom & Jerry". Og replikkene er nesten dyrisk kvikke. Ett og annet hint til andre filmer eller aktuelle trekk i fortid og nåtid liver godt opp. Animatørene behersker nå komediekunsten best. Rett og slett.

Stort sett må vi si at denne istiden varmer, vel egnet for hele familien som den er. Anmeldelsen bygger på originalversjonen, men den finnes også i norskspråklig utgave.