Det er hallelujastemning når Kjartan Kristiansen moser ut den siste djevelske gitarakkorden på "Metallic hvit" som fjerde ekstranummer, og DumDum Boys danser klissvette av scenen til Herb Alperts lystige trompet.

Vokalist Prepple Houmb har akkurat stått på hodet i publikum, bokstavelig talt, og blitt lempet tilbake på scenen av en skog av hender. I lokalet i Bø er det tropetemperatur. Det er fylt av glade kropper som har fått den festen som vorspielene helt sikkert la opp til. Og vel så det.

Tar kontroll.

Halvannen time tidligere er DumDum Boys i ferd med å spille seg varme. De har vist at de klarer å gi "Lunta brenner" tett og tung rockepondus uten blåserne fra Jaga Jazzist, som hjelper dem på årets album. Og de har pustet liv i "Blind" fra det store gjennombruddsalbumet "Splitter pine", fra 1989. Men det er når rockedramaturg Prepple Houmb henger i mikrofonstativet mens han hveser oppover mot mikrofonen i tredje låt, at det blir klart at dette blir en virkelig stor DumDum-kveld: "Jesus kunne gå på vannet, se - jeg kan ligge på sprit".

Selvlysende.

Prepple kan være maniert. Han kan hvile på innarbeidede fakter og proff rutine, men nå synger han med hele kroppen.

Prepple-blikket er selvlysende i kveld. Han er tilsynelatende en løs kanon på dekk. DumDum-skuta han står på har aldri vært støere. Det er tydelig at han har det avsindig moro. Han er stadig innom bandkompisene og klenger, klapper og koser. Etter hvert utvikler det seg til vennlige springskaller, men Kjartan Kristiansen kommer dem i møte med bredt glis.

En suveren versjon av "Tyven tyven" gir et avbrekk av vemod. De to "tykt og tynt"-kameratene hviler pannebrasken mot hverandre mens de synger: - Alle er vi like for ljåen.

Prepple er karskinfisert.

Under "Mitt hjertes trell" klorer han to knyttnever i "Oslo Rock City"-trøya, og røsker og river mens han brøler "treeeeeell". Men i kveld er han fri. Han er høyt og lavt. Likevel kjenner han hvert cymbalslag og riff, og har full kontroll. Rock'n'roll-kontroll. Selv lillefingrene hans synger med på ordene som Kjartan Kristiansen og Aslak Dørum har formulert. Han dunker seg mot hodet for å understreke linjene. Mellom låtene slenger han ut meldinger. For dem som ikke helt får med seg innholdet, henviser bassist Dørum til "karsknorsk ordbok". Sal og scene skrur hverandre opp.

"Oss to som bikkjer på gulvet", kurrer Prepple.

"Evige uskyldige", runger det tilbake fra publikum.

Evergreens.

At store deler av den syngende salen ble født da denne låten, "En vill en", ble spilt inn for 20 års siden, sier mye om DumDum Boys' posisjon. Låtene deres er blitt evergreens og tekstlinjene er blitt munnhell. Sangene fra det
nye albumet flyter allerede i
ett med klassikerne. Allsangen er like stor på nye "Takke
faen" som på "Englefjes" fra 1990. "Gravitasjon" finnes allerede i over 60 000 hjem,
hybler og bilstereoanlegg.
2006 blir DumDum Boys' store år, og festen har bare såvidt begynt.

27 år etter den spede start i Trondheim, er DumDum Boys et imponerende tent og villig band. De spiller fortettet rock'n'roll, og kontrasterer med rolige allsanglåter, noen av dem med gitarsolo i. I "Slave" er det til og med to. Ellers spiller Kristiansen riffete og rasjonelt, som alltid. DumDum Boys er ikke et band som er opptatt av improvisasjon.

Knusende seier.

Norges rockenasjonalsang, "Splitter pine", avslutter første runde
med ekstranummer. Publikum er som fotballsupportere rett etter en avgjørende seier.

"Gøy på landet, sånt no' hakke dem i byen", ljomer det i salen til DumDum-guttene kommer inn og smeller av det siste kruttet.