Er det mulig at fire rolige, høflige menn kan lage så svær lyd, særlig når en av dem spiller vibrafon med bomullstikker?

Motorpsycho fyller hver krok av Rockefeller. Du kan ta på lyden. Den får håret til å blafre på publikummere som står forstenet med frydefullt ansikt. Og den får de utadvendte til å headbange til ruvende monsterriff etter at bandet har vært på tur i soniske strøk.

Motorpsycho er ikke som andre suksessband med album på 2. plass på VG-lista og utsolgte hus. De gir kanskje folk det de vil ha, men det er så til de grader på egne premisser.
Dette er ingen "greatest hits"-forestilling med høy allsangfaktor. Konserten bygges rundt det nye dobbeltalbumet "Black Hole/Blank Canvas", men låtene slippes fri. "Sancho Says" derfra åpner ballet.

Hans Magnus "Snah" Ryans gitar tar oss med til nye steder, mens Bent Sæthers bass er buldrende brutal og bredbent. Det oppstår musikk som er like søt som den er avansert. En låt begynner gjerne streit med vers og refreng før den klatrer og gjør seg stor og fet på veien.
Etter noen drivende intense minutter, der også trommeslager Jacco Van Rooy er en viktig del av motoren, vipper den over toppen, og raser utfor før den sklir tilbake til utgangspunktet i en vinnende melodi.

Publikum - åtte av ti er menn i sin beste alder - bruser ut i uforfalsket begeistring.

Konsertens mest imponerende oppvisning, "Un Chien D'espace", begynner sart. "Hold kjeft! Hør'a!" brøles det midt i salen og det blir bråstille. Plutselig er det voldsomme krefter som overtar. Låten kastes inn i blytunge, seige skrall, før den når klimaks og puster ut. En møysommelig gjenreisning begynner. I 20 minutter stiger låten fra å være et forsiktig pust til ulende vind. Den går over i storm og den ender som orkan. Etter sekunder med øredøvende stillhet, vender bandet tibake til det sarte utgangspunktet - før nye tordenskrall.

Salen premierer med et lykkebrøl. Det er ikke mange band i verden som gjør dette etter Motorpsycho, som virker nærmest utenomjordiske når de får det til. Sæther, som synger bak en gardin av hår, sørger for trøndersk jording med sine små kommentarer: "Æ har fått litt lenger pannlugg. Det e itj for å vær usosial. Det blir bare sånn."

Men gruppa spiller også kjappe, fortettede og sofistikerte brutusrock-låter. "Hogwash" tar oss med helt tilbake til den rå starten i 1991. Med "Waking On The Water (You Lied)" fra 1997 kommer jammen allsangen også.

Hele veien flagrer fragmenterte bilder over lerretet bak bandet, og bidrar til følelsen av å være i grenselandet mellom drøm og mareritt. Konserten avsluttes med en drønnende "Plan #1" fra "Demon Box". Snah og Sæthers stemmer er små og skjøre inne i lydkaskadene. Over det hele tryller Brandtsegg dommedagsklokker og klangfulle toner ut av den elektroniske vibrafonen.

Det er ganger da grepet glipper, selv om det ikke er ofte. Motorpsycho er overveldende, og etter et par timer nærmest utmattende. De kunne økonomisert noe.

Ekstrabolken består av tre ti minutter lange låter. Den innledes med "Kill Devil Hills", en pop-perle som gjør stakkato kast og ender i Ultima-land. Motorpsycho kamp mot alt vanlig kommer til uttrykk også i teksten: "the local heroes are all Springsteen clones, singing songs about eternal youth, but never about the truth".

ASBJØRN BAKKE