- Babette, eksisterer det ennå, undret Olivia da Skipper'n kom med dagens besøksforslag. Og hun er nok ikke alene om å lure.

Midt på 1990-tallet var det fortsatt spennende. Men så eksploderte Oslo i nye, kvikke restaurantkonsepter, og Babettés ble glemt. Men det betyr nødvendigvis ikke at maten har tapt seg.

Interiøret er kanskje på kanten mot det støvete og i overkant nasjonalromantisk, men det siste kan jo passe bra, nå i mai. Menyen inneholder ikke allverdens valg, men den lover godt.

Flotte kamskjell

Olivia begynner med hummersupper, og Skipper'n velger kamskjell. Hummeren er norsk, lover menyen. Suppen er sofistikert på smak, lekker blekrød og absolutt ikke fet. Kamskjellene kommer med en interessant kontrast mellom søtpotetmos og pasjonsfruktsaus. Spennende møte mellom det søte og det syrlige. Kamskjellene er kjapt grillet på sterk varme og denne eksklusive varianten av den kjente retten er absolutt blant de beste vi har smakt på lenge. Men prisen? 228 kroner er noe av det stiveste vi har vært borte i på en stund. Den er definitivt best for businesskundene.

Hovedrettene havner der de skal: kjøtt til Skipper'n og fisk til Olivia. Kveitefileten med shiitakesopp i ravioli, spinat og hollandaise er bare lekker. Den smaker fisk, fordi tilbehøret ikke tar luven fra kveiten. Elegant og smaksbalansert satt sammen, altså.

Kalvetournedos'en, det innerste stykket av indrefileten, er også en positiv opplevelse. Portvinssausen er tykk og smaksrik. Ellers vil både aromasopp, glasert fennikel, en hollandaisetopp og bønnespirer være med i dansen rundt kalven. Kalvekjøttet er jo i seg selv ikke så veldig kraftig, men tilbehøret overdøver ikke

Noe som skurrer?

Både Olivia og Skipper'n er svært så fornøyd, men er det noe som skurrer? Bortsett fra den friske prisen, selvfølgelig? Alt er jo vel og bra, men sniker det seg inn en liten følelse av at dette er litt kjedelig?

Følelsen blir sterkere under desserten. Skipper'n husker fra et fjernt besøk at bringebær-sabayonnen var en skikkelig drager. Den er fortsatt på kartet, og bevares, den er god, men ikke så oppsiktsvekkende som i minnet. Eggestanden er litt for nær suppestadiet til å få toppkarakter.

Crème brulé med multer er kanskje nærmere toppen, men hvorfor svekke den elegante pudding med en dæsj is? Isen er egentlig helt unødvendig.

Kelneren er passe diskret til stede, og hans vinvalg til hovedretten er meget vellykket, en klassisk fransk L'Opera Villerambert Julien fra Languedoc-Roussilion.

Men Babette må nok passe seg så hun simpelthen ikke sovner inn i sin nasjonalromantikk med de franske følelsene. Kun tilpasset tilreisende med firmakort.