Nei, her var alt som før: strålende opplagt garderobevakt, en oppmerksom hovmester fant bord til oss, smilende servitører som passet på at vannglasset til enhver tid var fylt.

Atmosfæren er klassisk Theatercaféen, med smektende toner fra piano og fiolin på galleriet.

Det var ganske få besøkende, som det også var ved vårt forrige besøk for et par år siden. Dengang var det midtsommers, denne gang pinse. Dermed skulle vi få full oppmerksomhet fra våre kyndige servitører, som sørget for at vi fikk et prikkfritt måltid sett fra service-synspunkt.

À la carte

Kokkens femretters anbefaling så forsåvidt interessant ut, men vi lot oss likevel friste mer av utvalget på à la carte-menyen, der Bordvenninnen begynte med svensk løyrom etterfulgt av andebryst.

Jeg falt for røkt fjordørret og kalvemørbrad. Forrettene krevet hvitvin, mens kjøttet var opplagt rødvins-mat.

Så vi slo på stortrommen og bestilte en halv flaske Chablis, La Chablisienne, som var en tørr, men likevel fyldig start, med et ørlite mineralsk preg. Utmerket til fet fisk og løyrom med en "ball" pisket creme fraiche og hakket rødløk til, pluss toast.

60 gram monner ikke mye for en sulten Bordvenninne, og med en pris på nesten 200 kroner, syntes hun det var litt snaut. Mine fire små skiver røkt fjordørret med et vaktel-egg, noen små klikker urtedressing og tørr urtesalat (der et par blad var svarte i kanten) ga heller ikke valuta for pengene (138 kroner). Det ble til at vi satte i oss all toasten.

And fra Vestfold

I mellomtiden var vår rødvin, Pinot Noir, blitt dekantert, og den første smak ga løfte om en nær perfekt match til anden og kalven.

Her var det nemlig mer å bite i: Anden (fra Vestfold) hadde fått følge av linser, en nett potetkrokett, sopp og vinsaus. Nydelig rosa i midten var den også, nettopp som ønsket!

Min kalv manglet en like rosa kjerne, men marinert artisjokk, noen pene klatter gulrotpuré dandert langs tallerkenen og fin-fine, ovnsstekte småpoteter reddet førsteinntrykket. Sjyen hadde dessuten smak av hvitløk, som ga et lite ekstra sting til retten. En vin rik på smak, men som likevel ikke overdøvet maten, høynet også opplevelsen.

Dessert

Alt oppspist, men likevel sultne; vi kastet oss over dessert-kartet. Bordvenninnen ba pent om å få rabarbra-terten med vanilje-creme fraiche fra Kjøkkensjefens meny, og det lot seg så menn gjøre. Jeg er en tradisjonens mann, og valgte ostetallerkenen. Her får du tre stykker istedenfor fire, som så mange andre steder serverer. Til gjengjeld er bitene større, og kombinasjonen modnet brie/chevre/blåskimmel med fiken og nøttebrød var så absolutt delikat.

Når vi i samme slengen har fått anbefalt et glass italiensk dessertvin, Recioto, var sammensetningen utmerket. Bordvenninnen hadde fått et glass muscat, litt blekere og med en annen type sødme, men den sto seg godt til rabarbraen.

Dyrt

Oppgjørets time slo, og regningen kom. Her må vi si at prisnivået ikke helt står i stil til maten: Vi måtte ut med nesten en tredjedel mer enn på andre steder i byen med omtrent samme nivå på maten og litt større porsjoner.

Selv om Theatercaféen har en unik atmosfære, bør man ikke ta betalt for den. Vi håper at man heller vurderer å redusere et eventuelt underskudd med å justere prisnivået og heller satse på flere gjester. For servicen står til gull.