Forventningene er på bristepunktet når Waters tusler inn på scenen med sitt følge - ti musikere i alt.

Han har aldri vært beskyldt for å være karismatisk, men musikken han serverer holder i massevis. De fleste kom for å oppleve legendariske "Dark Side Of The Moon" i sin helhet. Og hvilken herlig svir det ble. "Money" og "The Great Gig In the Sky" satt som et skudd. For ikke å snakke om resten. Det som kom i tillegg er å regne som en bonus.

Rent musikalsk innfrir Waters forventningene på et vis. Slik ståa er nå, er det små sjanser for å oppleve et fulltallig Pink Floyd på samme scene i den umiddelbare fremtid. Derfor er dette kanskje det nærmeste vi kommer, og det ble en slags Greatest Songs-konsert.

Det ble også en slags visuell opplevelse, her var flyvende astronauter, pyro- og lysshow i kjent stil. Hvor går skillet mellom kunst og underholdning, eller mellom show og alvor?

Storslagent.

Alvoret har alltid ligget der i overmål hos kveldens artist. Roger Waters har alltid vært glad i det storslagne, og det er han for så vidt denne kvelden også. Han har bare ikke naturen på sin side. Sommernatten er lys på denne tiden av året. Månen var heller ikke synlig, men hva gjør vel det?

Det er musikken som står i sentrum, og kveldens musikere gjorde ikke skam på den. De ga oss en minnerik opplevelse.

Da punken kom var det som en opprørsk motreaksjon mot dinosaurene innen rocken. De unge punkerne ville ha tilbake musikken, den skulle være enkel og nær folket igjen. Nå skulle det være slutt på gigantomani og kompleksitet - høytravende tekster og filosofiske betraktninger. Og en av de største innen dette forhatte høytsvevende musikalske området var Pink Floyd.

Det er i dag over 30 år siden det oppgjøret. Frontene er utvisket og musikken har på sitt vis gått seirende ut av slaget. Punken er et blekt minne, mens musikken til dette, i sin tid misforståtte bandet, skinner like lyssterkt som den gang i 1973, da albumet "Dark Side Of The Moon" kom ut.

Det er musikken fra det albumet alle er kommet for å høre. Det er ikke bare gamle nostalgikere her i badet i kveld, men opptil flere generasjoner ungdommer som ikke var født den gang Pink Floyd var en av verdens største og viktigste band.

Allikevel får denne strålende kvelden meg til å reflektere litt over verdens mange merkverdige paradokser. Ett av dem handler selvsagt om musikk, ganske enkelt kveldens arrangement. Det har vært en drømmeaften av en sommerkveld.

Tenk deg, vi har bivånet en konsert hvor hovedtema har dreid seg om galskap, fremmedgjøring, dødsangst og evig prestasjonsangst. Dette er heller ikke en kveld med Pink Floyd, men kun med en fjerdedel av dem - Roger Waters.

At denne konserten ble utsolgt på et blunk, forteller noe vesentlig om "Dark Side of the Moon"s sterke plass i manges bevissthet.

Anmeldelsen er skrevet før ekstranummerne var ferdig.

ALT OM FESTIVALEN