Amerikanere flest liker å dynke rikelige mengder ketchup over maten sin. Paul McCarthy gjør det samme med sin kunst - så er også ketchup blitt Los Angeles-kunstnerens varemerke.

Ved inngangen til Moderna Museet i Stockholm markerer nå en ni meter høy, hyperrealistisk skulptur av en ketchupflaske sommerens begivenhet: Den mest omfattende presentasjon av den oppsiktsvekkende og undergravende kunstneren noensinne.

Sammen med sennep, majones og sjokoladesaus lar McCarthy tomatsausen symbolisere kroppsvæsker, men også maling. Slik slår han to fluer i en smekk, og utfordrer så vel en pottetrent vestlig kultur, som maleriets høyverdige tradisjon. Sistnevnte omfatter en typisk amerikansk forståelse av maleriet som handling mer enn produkt: Når McCarthy griser i vei, dukker uvilkårlig et annet bilde opp, nemlig etterkrigstidens "action painter" Jackson Pollock idet han utøver sin dryppeteknikk i den abstrakte ekspresjonismens navn.

Hollywood

. Det skal noe til for at en kunstanmelder snubler ut av utstillingen, svimmel og fylt av både tro og tvil. Det skjedde imidlertid med undertegnede i Stockholm - og det til tross for at persongalleriet i flere av de siste filmene kan oppleves som mer anmassende enn kunstnerens ellers så ensomme og hjelpeløse bajaser.

Den faglig velfunderte museumsutstillingen, som vektlegger både det dokumenterende og det opplevelsesorienterte, rommer omtrent 150 arbeider fra 1966 og frem til i år: Filmer, skulpturer, scenografiske videoinstallasjoner og fotografier. Mer enn å være kronologisk, legger utstillingen opp til å forfølge kunstnerens ulike motiver og temaer. Magnus af Petersens kløktige kuratorgrep fortoner seg velegnet for et kunstnerskap karakterisert ved repetisjoner, prosesser og ideer.

Hollywood, Disney og kunsthistorien utgjør tre jevnbyrdige inspirasjonskilder for McCarthys kunst, alle synlig i høydepunktet "Bossy Burger" (1991), der kunstneren opptrer som TV-kokk i et barneprogram som raskt sporer av. Videoen ble innspilt inn i en kassert scenografi fra en kjent amerikansk fjernsynsserie, og inngår i utstillingen - selvsagt i fullstendig nedgriset tilstand. Iført klovnesko, kokkeutstyr og en maske forestillende en seriefigur, fremstår kunstneren som helt uten kontroll. Situasjonen - så meningsløs og ubegripelig den enn er - slår fort over i noe farlig som kontrasterer de hysterisk morsomme scenene.

Blødende

. To tidlige skulpturer peker tydelig fremover mot det internasjonale gjennombruddet i 1990: "Ketchup Sandwich" og "Looking Out, Skull Card".

Førstnevnte, en stram kubeform slik den ble foretrukket av minimalismens kunstnere, er bygget opp av tynne glassplater med ketchup mellom lagene. Presset lar ketchupen flyte utover gulvet, og den røde dammen gjør blodsymbolikken fremtredende: Den "meningstomme" kuben er blitt en "blødende" kube med klare referanser til kroppslig utsatthet.

"Looking Out, Skull Card" (1968) henger i en tynn tråd foran ett av museets vinduer, en pappskive der to hull markerer øyne. Den primitive masken er en forløper til kunstnerens etter hvert elleville omgang med masker, hoder, dukker, roboter og parykker. Utstyret bidrar både til å skjule og gjøre levende, og ikke minst til å la individualiteten forsvinne i massekulturens anonymitet. Pappskiven med sin tynne tråd danner også en fascinerende parallell til et tittehull, som i kameraøyets begrensende utsnitt eller bildets ramme.

"Mitt arbeid har sitt utspring i barne-TV," hevder kunstneren, som lar Pinocchio, julenissen, sjørøvere og en rekke andre figurer fra eventyr og underholdningsindustri inngå i sitt burleske univers.

Paul McCarthys kunst er smittsom. Her i Norge ser vi innflytelsen i kunstverk av Jannicke Låker, Bjarne Melgaard og Snorre Ytterstad. For kun å nevne noen.