Blant dagens musikalske underholdningsartister, som Ylvis, Raske Menn, Bella Notte m.fl., står Hilde Louise Asbjørnsen og Lene Kongsvik Johansen som to merkelige fyrtårn.

Om de ikke gjør seg bemerket i høyden, stråler lyset deres langt, langt og lengre enn langt.

De to skriver alle tekster selv, all musikk selv, de syr kostymer og lager koreografi, og de er sine egne produsenter. Men - de har også vett på å engasjere et band med stjernemusikere (fenomenet Olga Konkova, Klaus Robert Blomvik og Roger Williamsen), og Anders Mordal som regissør. Resultatet er et gjennomført morsomt show med mål og mening og sømløse overganger, og den ene teksten mer absurd realistisk enn den neste.

Sommertragedie.

Det ypperste eksempel i så måte er "Ferieflyktninger", to små søstre som gjengir sine betraktninger rundt et hverdagssammenbrudd i sommersol, med sliten mor, ferdigmat, misfornøyd svigermor, Irene i nabohytta, kåt far, og veldig mye rødvin.

Denne historien, krydret med detaljer som i uskyldsblå og barnlig gjenfortelling får tragiske dimensjoner (som vi ikke desto mindre ler oss syke av), er også satt til musikk - det vil si til en meget fleksibel melodi, der det på en eller annen måte blir plass for hundrevis av ord det ikke er plass til.

Besnærende.

Asbjørnsen og Joh. har et felles musikalsk ståsted og en sammenfallende humor, men den får helt forskjellig uttrykk gjennom deres respektive personligheter.

Det er noe av det mest besnærende med dem. Lene Kongsvik Johansens villede mangel på eleganse er ubeskrivelig morsom i seg selv. I mimikk og plastikk er hun bærer av 100 års norsk revytradisjon, men den siste omdreiningen av typer og tekster er så avgjort henne selv.

På den mest tilforlatelig infame og utleverende måte, observerer og fremstiller hun rekken av hunkjønnsmonstre fra barn og fjortis til sinna dame og feriekåt kvinne med knuste drømmer, med et gnistrende, kommenterende vanvidd i øynene. Hennes tilsynelatende uskyld og små tekstlige rytmeforskyvninger er et show i seg selv.

Baguetteenke.

Aller best av Joh.s sanger er den om hvordan drømmemannen skal være, bare ikke hele tiden, for "da blir det feil". I andre ende av samme skala er Hilde Louise Asbjørnsens "Lykka er", hun som faktisk har drømmemannen. Han elsker henne som hun er, men hun vil elskes som om hun var damebladenes "Paris og Nicole".

Hennes voldtekt av barkrakken er glitrende, og hennes jazzfeeling fornekter seg aldri. Hun er sexy og sensuell, og som baguetteenke i sort, fylt av Fedon-hat, kunne hun gå rett inn i italiensk film.

Litt gruff.

To små innvendinger, bare:
Showet starter på et så skyhøyt nivå med "Trusa mi", en vidunderlig utlevering av g-stringkledde "se på meg"-småpiker, at det ikke er noe sted å gå.

Det andre er at finalen ikke riktig er en finale. En liten justering av nummerrekkefølgen er alt som skal til for å løfte showet til enda høyere sfærer.