Dette bandet oppsummerer på mange måter essensen av hva rock handler om. Eller som vokalist Lux Interior selv uttrykte det da han ankom scenen på Øyafestivalen i går kveld ikledd sorte latexbukser og sort øyensminke, akkompagnert av skummel kirkeorgelmusikk: "If you don't like this, you can jump into the lake. And the lake is just there!".

Primitive forhold.

The Cramps har aldri handlet om avanserte riff, dyrt utstyr, eller tekniske duppedingser. Tvert imot, bandet leverer primitiv rock, av den typen som dyrker bluesganger, frenetisk scenegalskap og reverb-knappen på forsterkeren. Bass, trommer og gitar, formelen er enkel, men likevel er det få som kan etterape den villskapen som denne gjengen skaper i løpet av en konsert.

Rock for utskudd.

Tredve år med ivrig dyrking av trash, horror, b-kultur, pin ups, og alt annet som faller inn under kategoriene bizarre, burleske, sleazy og kinky. Dette er musikk for alle som har kjent på følelsen å være et utskudd.
På scenen fremstår Lux selv som en blanding av Dracula, mørkets fyrste, og en mentalpasient på rømmen. Med spastiske bevegelser spretter han rundt, som han skulle vært halvparten av sin alder. Poison Ivy bivåner det hele med stoisk ro. Ikledd gogo boots, nettingstrømper og et miniskjørt som knapt dekker rumpa, pumper hun ut slemme riff, mens hun serverer publikum blikk som er like giftig som navnet hun bærer.

Best i mørket.

The Cramps er et av de bandene som ser ut til å være evig slitesterke, og som først kommer til å avslutte sin karriere når de ligger seks fot under bakken. (Noe som også ville passe deres morbide humor). De leverer alltid førsteklasses varer, men gårsdagens konsert i fullt dagslys la likevel noen begrensninger på bandets utfoldelse. Den virkelige galskapen kan først slippes løs etter mørkets frembrudd, det vet jo alle som har sett skrekkfilmer.