Yoko Ono er en artist som gjerne vil formidle et budskap. Et budskap om fred. Kanskje derfor hun begynner med War Zone, og avslutter med Give Peace A Chance. Mellom dette snakker hun om ufred og den spente situasjonen i verden i dag.

Engasjementet er det ikke noe i veien med.

Det er verre med det musikalske uttrykket. Yoko Ono er ikke all verden til sanger: Stemmen er flat. Da smeller det mer når hun hengir seg til primalskrik som bærer mer enn et ekko av Hiroshima - det er reell smerte som skal ut.

73-åringen nøler litt på scenen, unnskylder seg for at hun trenger huskelapper for et par av tekstene. Noen performance-elementer har damen kledd i hvitt og svart også - hun får etterhvert blodstenk på dressjakken.

Tekstene bærer best når hun fremfører dem rett frem, som små dikt eller kortprosa.

Bandet, med Chris Maxwell på gitar, Erik Sanko på bass, Steve Calhoon på trommer og Tom Bartlett på keyboards, får lite å sette tennene i, det er mest basiskomp til låtene, bortsett fra Walking on Thin Ice, der de får rulle på med 80-tallsdisco.

Det begynte som sagt med en krigssone, og siste låt før hun kommer tilbake, er selvfølgelig "Give Peace A Chance", der vi kan være med på allsangen.

En opptreden for de frelste. For meg ble det midt på treet.