Hadde Hurra Torpedo vært tyske, stilt i mørke klær og manglet humor, kunne de blitt kalt det nye Einsturzende Neubauten og vært kulthelter i enkelte miljøer. Men Bøler-gutta trekker i Adidas-joggedresser, viser rompa og insisterer på å gjøre stunt som mest ligner på skolerevy-nachspiel. Kanskje derfor de er blitt kulthelter for Internett-huer med særlig sans for Jackass.

Når de åpner settet med et stykke kompakt hvitevare-rock som faktisk svinger, blir det en bråvending når Farbror Aslag Blå skal snakke tullesvensk. Og slik fortsetter det, de skifter om med å gjøre det smått geniale og det monsterplumpe.

Men jommen er det gøy å se folk herpe komfyrer, frysebokser og andre elektriske artikler. Og klimaks, der Farbror Kristopher Schau Blå moser en komfyr som lignet på den dårlige B-varen jeg hadde for femten år siden, var et vakkert syn. Det samme gjelder Aslags ritualmord på en annen komfyr. Jippi, torpedister..

Hvis Aslag er kroppskomikkskøyeren, er Kristopher det mørke innslaget. Og Egil - han er bare Egil, han: en skøyer med steinansikt. Sammen er de en eksplosiv miks, og flere av de mer rompe-inspirerte innslagene treffer barna som tidligere har trallet med Knutsen og Ludvigsen. Men det har sine begrensninger.

- Er dere ferdige snart, roper en fremmelig pode før siste nummer. Hadde Hurra-guttene vært litt mer kresne med virkemidlene, kunne dette blitt en av de konsertene du hadde husket lenge.

Nå er det enkelte virkelige høydepunkter - mest coverlåtene må jeg innrømme - som sitter som spikret. Resten ble borte i alt røret.