For halvannen måned siden sto Bob Dylan (65) på hovedscenen under Roskilde-festivalen i Danmark. Han var en gusten gammel mann på vaklevorne ben. Kledd som en begravelsesagent fra sørstatene, støttet han seg til orgelet under hele konserten. Dylan kvekket mimikkløst ut sanger han skrev som noenogtyveåring, og hadde bare kraft nok i stemmen til siste halvpart av hver linje.

Kollektiv ærefrykt.

Likevel var det unge festivalpublikumet (ca. 50 000) preget av respekt og beundring. Og etter hvert som Dylans utmerkede band spilte seg igjennom "The Times Are A-Changin'", "Highway 61 Revisited", "All Along The Watchtower" og "Like A Rolling Stone", vokste det frem en kollektiv ærefrykt for mannen som har skrevet disse gåtefulle og udødelige sangene. Låter som ble skrevet i skyggen av varm krig i Vietnam og kald krig i resten av verden, men som ikke har tapt et dugg av relevans siden.

Helt siden Dylan i 1964 brøt med folkbevegelsen som dyrket ham frem, har han hevet seg over tid og sted. Trassig har han vridd seg løs fra all omfavnelse. Han har gitt fingeren til bevegelser, journalister, platebransje og fans. "Hvordan vet du at ikke jeg er for krigen?" spurte han i 1969 en radikal journalist, som slet med å få Dylan til å kommentere Vietnam. Han oppfattet motkultur og protestbevegelser som foraktelig mote: "Woodstock-festivalen var summen av alt pisspreiket", sa han til Rolling Stone i 1984. Få har vært fjernere fra å leve opp til platebransjens "gi folket det de vil ha"-mantra.

Reaksjon og motreaksjon.

Dylan er dikteren som forteller folk det de ikke vil høre. Tekstene og musikken hans var reaksjon og motreaksjon på samtid og samfunn. Slik er det fremdeles.

For første gang siden Bob Dylan debuterte i 1962, er det gått fem år mellom to studioalbum. De to foregående - "Time Out Of Mind" (1997) og "Love And Theft" (2001) - skapte store forventninger, som selv ikke den hjelpeløse figuren fra Roskilde-scenen kunne rokke ved. Og "Modern Times" innfrir. Den er en logisk fortsettelse på "Love And Theft", men er mer distinkt og avslappet. Han synger den varme og slentrende "Spirit On The Water" med en hes inderlighet som viser en ny side ved hans mye omtalte stemme. "You think I'm past my prime, let me see what you got, we can have a whoppin' good time", sprudler han. I det hele tatt synger han på dette albumet med en helt annen tilstedeværelse og innlevelse enn han, for eksempel, gjorde på 1980-tallets mange skjødesløse album.

Kunstnerisk kraft.

Dylan har gjort som hans avdøde helt Johnny Cash. Han har reist seg med all sin kunstneriske kraft mot slutten av karrièren.

Med seg har han den beste gruppen musikere siden The Band spilte med ham tidlig på 1970-tallet. Det er bare swing-parodiske "Beyond The Horizon" som ikke får gåsehuden til å stå i sommervarmen.

Bob Dylan betrakter seg som en tradisjonsbærer, og han er tydelig inspirert av mellomkrigstidens musikk, noe særlig Tony Garniers swingende basspill understreker. Kanskje det er derfor albumet har samme tittel som Charlie Chaplins klassiske film fra 1936?

Tidløs sammenheng.

Du trenger bare se på låttitlene for å forstå at Dylan plasserer "Modern Times" inn en stor og tidløs musikalsk sammenheng. "Rollin' And Thumblin'" er en låttittel brukt av både Elmore James og Muddy Waters. "The Leveés Gonna Break" er en parafrase over Memphis Minnies "When The Levee Breaks" fra 1929 (senere bearbeidet av Led Zeppelin). "Working Man's Blues #2" hekter seg ubeskjedent på countryartist Merle Haggards arbeiderklassehyldest med samme tittel fra 1969.

Men allerede i den ruvende åpningslåten "Thunder On The Mountain", gjør Dylan det klart at han ikke bare henter inspirasjon fra fortiden. Her synger han om den 25 år gamle R&B-sangerinnen Alicia Keys: "I was thinking about Alicia Keys, couldn't help from crying".

Låten er lett å tolke som en beskrivelse av Bush-administrasjonens USA: "Shame on your greed, shame on your wicked schemes / I'll say this, I don't give a damn about your dreams". Men som på 1960-tallet, er Dylan mer mystisk enn tydelig. Han er poet, ikke protestsanger. Den ni minutter lange avslutningslåten "Talkin' Blues" viser at hans apokalyptiske briljans er like stor som da han var en giftig 25-åring.

Flere av låtene synges med nyforelsket kåthet. Også som kjærlighetsdikter er Dylan fortsatt uovertruffen.

* "Modern Times" er i butikkene mandag 28. august.