Aki Kaurismäki var den eneste fra Norden som ble tatt ut til Cannes-festivalens hovedkonkurranse. Det ble ingen pris, fordi avslutningen av trilogien om dagens Finland er noe svakere enn forgjengerne "Drivende skyer" og ikke minst "Mannen uten minne" (Grand Prix du Jury 2002), slaggfrie mesterverker.

Men fortsatt sjarmerer den suverene stilisten på lavbudsjett, hvor ekstremt mye gjøres ut av det nesten usynlige. Igjen handler det om alkoholiserte, upåvirkelige desperadoer som taper til tonene av melankolsk tango.
Galgenhumoren er omtrent uten ansiktstrekninger, tablåene fastfrosne, kamerakjøringer mangler. Alt det hemmede blir likevel svært talende, også her hvor en vekter lures av en fristende blondine fra en forbryterbande.

Alt er kompromissløst, men kanskje mykere i tonen enn før. Bare stor kunst kan oppmuntre med noe som er uforstyrrelig trist. Den halvkvedede poesien får en intens skjønnhet. Minimalisten er en stor tragikomiker, med et særpreg som øyeblikkelig gjør seg synlig.

Om denne ikke er best i trilogien, er den mer enn severdig.