Langfilmdebutanten Erik Richter Strand forteller om noen knapt voksne barndomskamerater fra drabantbyen. En av dem (Nils Jørgen Kaalstad) blir besatt av tanken om å uskadeliggjøre en mann som har vært for hyggelig med noen av guttene tidligere, da de var i 12-13-årsalderen.

Filmen har et enkelt alvor som kler emnet, som norsk film knapt har våget å berøre før. Mange der ute er nok misbrukt, mørketallene må være forskrekkelige. Noen av guttene savnet omsorg og varme og lot seg utnytte. Det ble tatt bilder av dem, som virker som pressmiddel mot "sladder".

Richter Strand har valgt thrilleren som fortellerform, med dens skjematiske preg, en svakhet. Men "Sønner" har andre sider, tilskudd av etisk realisme, sosialrealisme, sjeledrama. Richter Strand har sin dysterhets mot, uten å velte seg i elendighetsbeskrivelser av forkvaklet barndom og senere liv.

Den ganske alminnelige guttegjengen tolkes i autentisk stil. Her er mye treffsikkerhet i omgangen med typer, sjargong og miljøer.

Henrik Mestad har rollen som den intenst mislikte "pedoen", en besværlig oppgave han takler med takt og mot. Mennesket forsvinner ikke inn i forføreren, enda manuset er litt firkantet slik.

Richter Strand røper fin evne til å dreie en scene og turnere et poeng. Selv om han har gehør og fingerspissfølelse, er det ennå litt igjen før han finner den fineste flyten og den fyldigere musikaliteten.

"Sønner" er en film med høye sannhetskrav til seg selv. Den er også noe uferdig, litt naiv, men sann slik manusets 20-åringer må gjenoppleve sitt livs fortrengte traume. Likevel savner vi resonansbunn og refleksjonsvidde, ikke hos rollefigurene, men i filmen.

"Sønner" er en talentfull debut. Og det er oppmuntrende, midt i dysterheten og det skjematiske.

Ordinær kinopremière 15. september.