"Reprise" begynner ikke med et tilbakeblikk slik du kanskje skulle tro.

De to kameratene Erik og Phillip har akkurat puttet hvert sitt skjønnlitterære manuskript i en postkasse. Idet den siste konvolutten treffer bunnen i postkassen kommer det som tilsynelatende er en rask fremspoling. En andektig fortellerstemme gir deg en høyst summarisk presentasjon av begivenhetene som følger.

Ganske raskt skjønner du imidlertid at dette ikke er et fremblikk, men en serie med komisk oppskrudde forventninger. For de blir ikke begge antatt. Phillip skal ikke miste troen på litteraturen, og brenner bøkene sine i protest. De to skal ikke skilles, for så å møtes igjen i Paris og sammen skrive det store verket som forandrer verden.

Det er som om regissør Joachim Triers ønsker å fortelle deg at dette kunne ha skjedd i en hvilken som helst kunstnerroman, men at virkeligheten sjelden er så vakkert skrudd sammen.

Men la oss nå si at det finnes unntak. Dette for eksempel, er historien om et norsk regitalent, en tidligere barneskuespiller og en genierklært forfatter med skrivesperre. Om tilfeldighetene som førte dem sammen. Om hvordan de sammen skulle gi liv til en film som, mer enn noen annen, tok sin generasjon på alvor.

Begynnelsen

Historien starter i Paris i høsten 2001, der den nyutdannede regissøren Joachim Trier er på besøk hos manusforfatter og regissør Eskil Vogt. Sammen jobber de to vennene med det de tror skal bli Joachims spillefilmdebut. En ambisiøs og kostbar engelskspråklig film. Men noe kommer i veien.

- Vi fikk veldig mange ideer som vi tenkte at ikke ville fungere i den store og seriøse spillefilmen vår. Det var ikke bare tulleideer, men et mangfold av forskjellige ideer, som vi etter hvert skjønte at kunne bli en egen film. Etter hvert skjønte vi også at det måtte bli en norsk film, og akkurat det kom veldig overraskende på oss. Vi hadde begge dratt til utlandet, jeg for å lage filmer på engelsk, Eskil for å lage filmer på fransk. Det tok oss en stund å akseptere at vi skulle lage noe på norsk, sier Joachim Trier.

Mesterens lærdom

Akkurat hva som får de to til å legge fra seg den store utenlandske filmen til fordel for en melankolsk oppvekstskildring fra Norge er uvisst.

Kanskje er det muligheten til endelig å kunne lage en film som handler om folk med deres erfaring: Privilegert norsk middelklasseungdom med mye frihet og en varig følelse av at de må gjøre noe stort i livet. Eller kanskje det er troen på historien som til slutt skal danne stammen i filmen: En identitetssøkende mentalt syk ung mann (Phillip) som drar til Paris i et forsøk på å rekonstruere forelskelsen han hadde med kjæresten sin året i forveien.

- Vi ønsket å vise mangfoldet i ungt liv. Fra de intellektuelle ambisjonene til vitsene og historiene som danner limet i en større vennegjeng, sier Trier.

I tiden fremover kommer Joachim stadig oftere på besøk til Eskils leilighet i Paris. De to jobber intenst, ofte til langt utover natten. Om dagen går de lange turer sammen i nabolagets parker mens de diskuterer ideer. De gir hverandre motstand og oppmuntring. Og manuskriptet vokser i takt med miljøet rundt hovedpersonen Phillip. En dag ber Eskil Joachim om å lese "Lesson of the Master" av 1800-tallsforfatteren Henry James, en novelle om en ung forfatter og valgene han må ta.

- Vi brukte ikke historien direkte, men den grep oss veldig, og den ga oss det motet vi trengte til å lage en film om det å ville være kunstner, eller som vi følte det måtte bli i en norsk sammenheng: å ville være forfatter.

Tro og tvil

Omtrent samtidig, på en annen kant av byen. Forfatteren Bjarte Breiteig er i Paris for å skrive på sin tredje bok. Det vil si, til dem som spør, sier han at han skriver, men sannheten er at han ikke får skrevet ett ord. Hans første bok "Fantomsmerter" skrev han på et naturlig melankolsk overskudd.

Hans neste bok "Surrogater" skrev han på pur viljestyrke. Men når han nå sitter og skal skrive på bok nummer tre, har forfatteren som etter debutboken ble trukket frem som Norges nye novellemester, en Raymond Carver, en Kjell Askildsen, mistet troen på seg selv. Han føler seg tom.

- Jeg skulle skrive min første roman. Jeg dro vekk fra kjæresten min og ødela mye for meg selv. Jeg hadde stipend, jeg hadde muligheten, men jeg fikk det ikke til. Når alt kommer til alt så handlet det om tro. I det jeg satte meg ned foran tastaturet hadde jeg ikke troen, og da kommer du ingen vei, sier Bjarte Breiteig.

En dag inviterer Bjartes venn Eskil ham med på kino. Når Bjarte kommer til Eskils leilighet møter han Eskils venn og kollega, en nyutdannet norsk regissør som skal lage film om unge forfattere.

Fantombilder

- Bjarte lærte meg veldig mye om litteraturmiljøet og om hvordan unge forfattere tenker. Han har dessuten en barndomsvenn som heter Pål Gitmark Eriksen, som også er forfatter, og vennskapet deres var en viktig inspirasjon da vi skulle skrive inn forholdet mellom Phillip og den andre hovedpersonen Erik. Jeg likte ideen om to venner som skrev og som opplevde en utvikling sammen, sier Trier.

Etter hvert er Bjarte også en av flere gode venner i film- og litteraturmiljøet som hjelper Joachim og Eskil i den lange prosessen med å kutte det 300 sider lange manuskriptet ned til 120 sider. Og når han leser om Erik og Phillip kan han ikke unngå å kjenne seg igjen. I Eriks beundring av den etablerte forfatteren Sten Egil Dahl, i hans beklemte forhold til sin nemesis Mattis Wergeland, og for ikke å glemme i tittelen på Phillips første bok "Fantombilder".

- Å kunne bidra med mine erfaringer hjalp meg gjennom en vanskelig periode. Det er jo det kunstnervirket handler om. Om å ta noe du egentlig ønsker å legge bak deg og gjøre det om til noe konstruktivt, sier Breiteig.

To år senere har Joachim fått et produksjonsselskap i ryggen. Filmen skal spilles inn og Bjarte, som omsider har begynt på sin nye bok, blir hyret inn for å bidra med sine erfaringer. Denne gangen skal han veilede to unge norske skuespillere.

Rollebyttet

Medisinstudent Anders Danielsen Lie sitter hjemme i Oslo og leser til eksamen i rettsmedisin, da telefonen hans ringer. Etter at Anders noe motvillig ble rikskjendis som 10-åring i rollen som den hårløse Christensen-figuren Herman, har han holdt seg unna filmen. Likevel får han fortsatt telefoner om roller. Og da en mann fra produksjonsselskapet 4 1/2 lurer på om Anders vil møte opp på en audition, bestemmer han seg for å gi det en sjanse. På audition blir Anders bedt om å fortelle om en film, en bok eller et stykke musikk som har betydd mye for ham.

- Det har ikke vært mange intellektuelle roller i norsk film. Spesielt ikke unge og intellektuelle. Jeg var forberedt på at det skulle bli vanskelig å finne, sier Trier.

Foran et videokamera forteller Anders om da han så "Medea" av den italienske filmskaperen Pasolini, og bestemte seg for å studere gresk. Han forteller at det ikke var det lureste valget han hadde tatt i livet. Han blir straks bedt om å komme tilbake.

- Da jeg på andre audition møtte Joachim for første gang, tenkte jeg: Enten er denne fyren genial. Eller så har han et usunt overmot. Etter hvert som vi begynte å filme, skjønte jeg hvor det bar hen. At filmen skulle bli et overflødighetshorn for gjenkjennelige situasjoner. At her er endelig en film som forteller om oss, sier Danielsen Lie.

Slutten

Foreløpig slutter historien her, i Oslo, 24. august 2006, dagen for Aschehougs store hagefest. Anders, Bjarte og Joachim sitter på Pascal i Oslo.

I mellomtiden har Bjarte fullført sin tredje bok "Folk har begynt å banke på".

Ifølge Joachim kan det bli det beste han har skrevet så langt. "Reprise" på sin side har vunnet den prestisjetunge regiprisen på filmfestivalen i Karlovy Vary. Filmen har hatt førpremièrer over hele landet, og et rykte har spredd seg blant norske filminteresserte. Et rykte om at Joachim Trier har fått til det som ingen annen norsk filmskaper har klart; å fortelle historien om 90-tallsgenerasjonen.

- Jeg er veldig nervøs for mottagelsen i Norge. Vi har valgt et litt annet miljø og fortellergrep enn det folk kanskje er vant til, og det er ikke sikkert det er en film alle vil like. Men skal jeg dømme etter de tilbakemeldingene jeg har fått så langt, har det vært verdt slitet. Min drøm er å treffe enkeltmenneskene. Så får vi bare håpe at det er mange av dem, sier Trier.

Møt Victoria Winge til nettprat. Still ditt spørsmål til henne her