Mange av arbeidene på årets utgave av Momentum, den fjerde i rekken, tar for seg tidligere tiders idealer og fremtidsvisjoner. Som tittelen på årets hovedutstilling understreker, "Try again. Fail again. Fail better", er det feilene og manglene ved visjonene som i de fleste tilfellene kommer i sentrum.

Det absurde og tilsynelatende meningsløse er for øvrig stikkord for utstillingen generelt, og har fungert som ledetråder for kuratorene Annette Kierulf og Mark Sladen i utvelgelsen av verker.

Fremtidsvisjoner.

Fremtidsvisjonene til en rekke berømte science fiction-forfattere, fremsatt på en rundebordskonferanse og senere gjengitt i Playboy i 1963, er utgangspunktet for en gruppe filmer av den irske kunstneren Gerard Byrne.

Filmene foregår i nåtid, og visjonene virker derfor spesielt overraskende og til og med komiske for dagens betraktere. Sammen med filmene viser Byrne en rekke fotografier av butikkvinduer og hjemmeinnredninger fra 1963, som kunne vært hentet fra datidens ukeblader. Kontrasten mellom idealer og virkelighet, nåtid og fortid, blir satt på spissen i dette verket. Dette er spenningsfelter som er karakteristiske for en rekke andre arbeider på utstillingen.

Videoarbeidet "The Making of Utopia" av finske Tallervo Kalleinen og tyske Oliver Kochta-Kalleinen, har et lignende fokus.

Den består av fiktive dokumentarfilmer om virkelige utopiske mikrosamfunn, grunnlagt i Australia på 70-tallet. Beboerne herfra fungerer både som aktører i filmene og som medforfattere av manus. I likhet med Byrnes arbeid, uttrykker filmen tvil om, men uttrykker også lengsler mot, en mer ideell virkelighet.

Gnager seg i stykker.

Tyske Michael Sailstorfer, en de yngste bidragsyterne på utstillingen, belyser på sin side paradokser og utfordringer i det moderne samfunnet med en god porsjon lakonisk humor. Et videoarbeid av kunstneren viser for eksempel en mann som har presset en mikrofon så langt inn i munnen at det produseres dyp, summende feedback fra en høyttaler.

Et annet arbeid består av et bilhjul, koblet til en motor som er hengslet til veggen, som sakte gnager seg selv i stykker ved at det oppstår friksjon mellom det roterende dekket og veggen det presses inn mot.

U-hjelpsmidler.

Utstillingens kanskje største trekkplaster er engelske Phil Collins, som i år er nominert til en av den internasjonale kunstverdenens mest høythengende priser, Turner-prisen.

Han viser blant annet en serie fotografier av en forlatt fiskeforedlingsfabrikk i Kenya, finansiert av norske u-hjelpsmidler. Arbeidet, som også inkluderer en tekst basert på lengre research i Kenya, vitner om det komplekse forholdet mellom rike land i nord og utviklingsland i sør, og kulturelle barrièrer som gjør tilnærming mellom slike land vanskeligere.

De aller fleste arbeidene på årets Momentum holder høy kvalitet, samtidig som kunstmønstringen er kjemisk fri for sirkuspreget som etter hvert er blitt et kjennetegn på internasjonale kunstbiennaler. Et ekstra positivt trekk ved årets utstilling er at det denne gang også åpnes for ikke-nordiske utstillere. Slik gjenspeiles den internasjonale orienteringen innen nordisk samtidskunst, samtidig som det gir anledning til å se nordiske kunstnere i et større perspektiv.

Forhåpentligvis har Momentum nå funnet en form, både organisatorisk og kunstnerisk, som gjør at biennalen endelig er sikret videre eksistens i overskuelig fremtid.