Å si eksakt hva vi hefter oss ved hos en artist, er ikke alltid like lett å forklare. Det er så mange som er både annerledes og originale i dag. Eller sære, om du vil. Det må være noe mer.

Selvsagt påvirkes vi av andres mening, og ikke minst av alt det vi har hørt før, men allikevel er det som om noen artister er til kun for deg. Selvfølgelig er det ikke slik, de kjenner deg ikke. Det er bare det at musikken appellerer så sterkt til noe i deg. Jeg føler meg nesten litt høytidelig i møte med Hanne Hukkelbergs nye plate. Først er jeg umåtelig svak for hvordan hun bruker stemmen, dens fleksible klangfullhet og kjølige varme. Deretter skriver hun sanger av stor følsomhet og kraft. Så har de dette underfundige ved seg, det uforklarlige. Dermed skiller de seg ut i så vel oppbygning, stemning som i det rent arrangementsmessige. Det har like mye med lyd å gjøre, hverdagslige ting som med instrumentenes egne klangfarger.

Dette er en liten forundringspakke av inntrykk. Utgangspunktet er Berlin, en av verdens mest spennende og omskiftelige byer. Det er et historisk sus over "Rykestrasse 68" formidlet med en personlig trygghet, artistisk kontroll og oppfinnsomhet som viser at hun har sugd til seg dens spesiell atmosfære med stor appetitt. Så tolker hun Pixies "Break My Body" slik ingen annen. Det er bare å gi seg over.