Joachim Trier, som skylder kompanjong Eskil Vogt mye, gjør den beste regidebuten i norsk film på lenge. Vi slår samtidig fast at Viktoria Winge kan fly. I sin hovedrolle viser Winge ferdigheter som gjør henne til en kommende konkurrent for Ane Dahl Torp, et spillende ansikt som kameraet elsker.

Velklingende.

Resten av ensemblet er komponert med sterk sporsans for det autentiske i miljøskildringen, ikke minst de to unge menn i hovedrollene, Anders Danielsen Lie og Espen Klouman Høiner. Skuespillerne er velklingende instrumenter i en samtidskonsert med umiddelbart tonespråk. Men det er regi og manus som er stjernefenomenene her.

Med "Reprise" har 1990-tallsgenerasjonen fra Oslos vestkant fått sitt gruppebilde. Men det tar også andre på kornet.

Skarpe snitt.

Trier/Vogt gjør skarpe snitt i privilegerte miljøer. To venner, som har opplevd lite motgang, vil bli forfattere. Duoen har talent, de to har alle muligheter, men hva gjør de med det? Også de vellykkede kan ha følsomme felter, ikke minst uviljen mot å bli voksen. Vennene står hverandre nær, men har likevel avstand til hverandre. Det kjølige fotoet, som enkelte ganger blir hudnært, speiler dette presist.

"Reprise" ser de mange reprisene i det trygge norske livet, så lite bevegelse. Det nøles med det nødvendige oppbruddet, konfrontasjonen med seg selv og det livet man er født inn i.

Trier har en personlig håndskrift og legger frem sin kunstnerproblematikk med modernistiske grep, med formeksperimenter. Hva har vi å si - og hvordan?

Treffer hardt.

"Reprise" klipper seg gjennom sinn og minne, følger på europeisk vis ingen rettfrem linje. Gjentatt blir "Reprise" eksistensielt utfordrende. Dermed treffes mageregionen, ofte hardt. Filmen er veltalende på nivåer vi ikke er vant med.

Alvoret tas alvorlig, spøken som spøk.

Anmelderen fristes til å minne om Triers morfar, Erik Løchen, som er den eneste konsekvente modernist i norsk film, særlig med "Motforestilling". Slektens fine filmfornemmelse går videre.