Terskelen til Kunstnernes Hus har aldri vært høyere. Pål Vigeland har murt sin versjon av den israelske muren på Vestbredden rett foran inngangen. Inne gjenfinnes temaet på video. Vigelands verk er en av få gode grunner til at årets jury promoterer Høstutstilingen som mer samfunnskritisk enn noensinne.

Påstanden er kokett i den forstand at det er umulig å måle hvor samfunnskritisk ett kunstverk er i forhold til et annet. Mer påfallende er den ukritiske presentasjonen av enkeltverk, men det skal jeg komme tilbake til.

Først og fremst skal juryen ha honnør for sitt blikk for kvalitetskunst innsendt av kunstnere med utenlandsk opprinnelse. Det burde vært en selvfølge, men er det ikke på kunstinstitusjonelt nivå i Norge. Den kunstnerstyrte oldingen Høstutstillingen kan slik sett muligens gjenerobre sin ledende rolle i norsk kunstliv.

"Skrik".

Iransk-fødte Farhad Kalantarys verk "Massive Waves of Independence" hører til kremen av utsøkte videoinstallasjoner. Til beroligende naturlyder viser han hektisk forbipasserende fotgjengere i et anonymt byrom.

Formalt er verket utradisjonelt rammet inn på gulvet. Også hovedpersonen i Cathrine Dahls video "Skrik" raser gjennom hverdagslivet. Hun gjør det hylende, fra hun står opp om morgenen til hun legger seg, etter å ha vært på jobb og handlet i butikken.

Videokunsten er dessverre representert med flere mindre enn middelmådige verk. De vellykkede denne gangen er dem som lar videoen inngå i en større installasjon.

Eksperimentering med lyd og videofilm er arbeidskrevende, derfor er det ikke overraskende at det sterkeste videoarbeidet springer ut av forskning ved en kunsthøgskole.

Fascinerer.

Kanadisk-tyske Karen Kiphoff er professor i Bergen, og sammen med Trond Lossius står hun bak "Staged Bodies" som kobler mentale rom og urban arkitektur på en måte som fascinerer over tid. Lagvise bilder driver forbi, for så å dukke opp igjen i stadig nye konstellasjoner.

Lag på lag er stikkordet for maleri-delen av utstillingen. Akryl er det foretrukne middelet. Lisa Kristin Holmes abstraksjoner og Tommy Johanssons giroblankett er to blant flere oppsiktsvekkende maleridebutanter. En egen sal er viet seksualitet.

Rommet er Høstutstillingens mest usexy, med bare få verk med mer enn overfladisk appell.

Alvorlig.

Juryens alvorlige feilgrep er å vise Narve Hovdenakks video "Neomann", ukommentert. Videoen viser et dramatisert, seksualisert overgreps-scenario der den kjente norske sensur-grensen "kjønnsorganer i bevegelse" overskrides. Problemet er ikke at hovedpersonen runker, det er etter hvert knapt noe tabu lenger i kunstsammenheng.

Problemet er heller ikke kunstneren, han har sikkert en "samfunnskritisk" grunn til å vise verket. Vanskeligheten er at juryen ikke har utfordret kunstneren til å dele sin argumentasjon med publikum. Isolert fremstår verket som en hån mot alle som jobber seriøst med overgrepsproblematikk.

Enda verre er det at hånen, uten forvarsel, kan ramme dem som har vært utsatt for overgrep. Men det verste er at kunstverket blottstiller en jury med ekstremt dårlig dømmekraft.