Tsjekkisk film har alltid, tross skiftende ytre kår, vært en pryd for Europa. Ja, kårene har til tider presset frem kreativitet av en annen verden.

Jo verre, jo mer blomstrende.

Tross andre ytre kår nå, er filmer som "Noe i nærheten av lykke" et svært presist registrerende speil av lengsler, drømmer og alt som skjer på et mer ytre plan.

Venter.

Tre barndomsvenner har bakgrunn fra den samme, grå boligblokken i et litt forfallent industristrøk. Monika venter på at kjæresten, som er reist til USA, skal be henne komme over. Den ustabile venninnen Dasha har to sønner og en selvopptatt fantast av en kjæreste. Og den avslappede Tonik har alltid vært betatt av Monika.

Alle lengter etter lykken, om den så skal komme i svært hverdagslig drakt og bo like i nærheten.

Nå kommer krisen mellom de tre, og alle kortene deles ut på nytt.

Kameraføring.

Om vi vil kalle dette for et drama eller en komedie, er en smakssak. For selv i det dypeste alvor finnes det en lakonisk form for humor. Også dette gruppelivsbildet så å si innser hvor utilstrekkelig livet på jorden oftest er, men blir ikke resignert av den grunn. Her innretter figurene seg etter virkeligheten, tross alle sine drømmer. Og holder seg unna en programmatisk sosialrealisme eller virkelighetsflukt.

Hva som ellers imponerer er et bevegelig kamera som går tett inn på figurene. Vi blir kjent med hver pore og fure.

Skal vi også tro at "Noe i nærheten av lykke" summerer mentaliteten og kårene til mange i de tidligere jernteppelandene? Filmopplevelsen gir "noe i nærheten av lykke" over noe menneskenært.