Under ledelse av propagandaminister Joseph Goebbels sørget nazistene for djevelsk dyktige dokumentarer. Leni Riefensthals «Viljens triumf» og «Olympia» er fortsatt i filmatisk forførende verdensklasse.

Det overraskende filmfunnet «Kampf um Norwegen» skiller seg fra det vanlige og overopphetede i genren, er på andre vis et riktig funn av en film.

Vi ser 80 minutter fra felttoget i 1940 via lett tillempet filmavisstil fra anno dazumal, med fanfaremusikk, snatrende kommentarrøst, men uten særlig mange brusende følelsesappeller. Vanligvis ble mye okkult energi drevet frem med kameraet på bakgrunn av de tyske stridskrefters innsats. Det irrasjonelle ble misbrukt for å mobilisere. Men her er det faktisk nokså nøkternt.

«Kampf um Norwegen» fremstår mer som en landskamp mellom Tyskland og England på norsk bane. Kommentatoren holder med tyskerne. Motivasjonen som gis for felttoget er mildest talt tynt, ellers er det mest militære manøvrer vi ser. Flybårne soldater kommer avslappet til Oslo og skal berge oss fra engelskmennene. Piler flyr pedagogisk over kart for å forklare bevegelser. Vi får opptak fra krigens hverdag, frisert for det verste. Og rekonstruksjonene er mange og tydelige.

Ikke bare holder filmen håndverksmessig, den gir ikke inntrykk av å tilhøre en ufattelig fjern fortid heller, teknisk sett. Fotografene er der når noe skjer eller skal gjenskapes. Og scenene skjæres til med kvikt, bevisst, men ikke altfor ondt øye.

Råpropaganda i goebbelsk forstand blir det lite av, ensidig som fremstillingen ellers er. Kanskje ble den derfor ikke vist i sin tid, den var ikke glødende nok. Men nå kan den gjøre noe nytte som tidsvitne.