Lars Martin Myhre er den tekstlige underfundighetens foretrukne tonesetter. Det er nok å skue litt til hvem han har samarbeidet med opp gjennom årene. Hans musikk besitter en var mykhet og omsluttes av en menneskelig varme som gir melodiene dens kraft.

Samtidig er det en slags sober styrke der, som på sitt beste gir ekstra rom for ettertanke. Dermed trer på et vis lyrikken klarere frem. Tekstene er som på "10 sanger" skrevet av Ingvar Hovland, og besitter en velfundert samfunnsengasjert klo. På fortreffelig vis oppstår mye av visenes appell gjennom arrangementenes vellykkede nyanserikdom.

Myhre er en mester til å få det neddempede til å skinne sterkt og klart. Her vil jeg spesielt fremheve blåsernes malmfulle klang. Som vokalist er han mer begrenset, men innenfor det musikalske rammeverket han jobber i, fungerer hans sang utmerket.

Fortsatt vil nok hans plater i samarbeid med Odd Børretzen overskygge hans andre utgivelser. Det kan kanskje føles litt urettferdig, men sier vel også litt om hvor vellykket det samarbeidet var. Myhre står også artistisk trygt på egne premisser - det er bare det at flere bør få opp ørene for hvilken fin visesmed han er.