Der hvor "Pixiedust" ga oss de saktmodigste toner, er lydbildet denne gang mer sammensatt. Det kan høres sterkest i den foruroligende "Don't Look Back", virkningsfullt kontrollert kaotisk. Allikevel kan coverets duse blåfarge til en viss grad overføres til mye av musikken.

Ingenting er forutsigbart og krystallklart, musikken flyter utover i stemningsfulle bølger. Den strekker seg mot nye, annerledes rom med en ny formsterk kompleksitet. Der bandet sist var mer antydende, er de nå mer kraftfulle og utagerende. Selv om det er større rom for kontraster i form av klanglige uromomenter, er Slettahjells vokale mesterskap fortsatt bærebjelken på "Good Rain". Likeså er det melodiøse ivaretatt. Musikerne spiller opp mot henne, gir henne motstand og samtidig støtte, for så å vandre ut på egen hånd.

Musikken innbyr til så vel nytelse og hygge, som refleksjon over tilværelsens iboende dobbelthet, slik også tittelen antyder. Det meste av musikken er unnfanget av bandet selv, med noen få lånte fjær, og en tittelmelodi skrevet av Peder Kjellsby. Sammen har de klart kunststykket å bevare, samtidig som de har fornyet sitt musikalske spenningsfelt. Med andre ord gitt sangene flere utganger å strekke seg mot, eller ganske enkelt boltre seg i.