Det finnes et godt ord for å illustrere stemningen på Blå i Brenneriveien i går kveld: fabelaktig! Lille, vevre Kristin Asbjørnsen med det store røde håret og den ennå større stemmen, sørget for det.

Dadafon-vokalisten er ute med soloplaten "Wayfering Stranger, a spiritual songbook", hvor hun tolker gamle religiøse gospellåter fra USA, og i går var det turnéstart i Oslo.

Prinsesse

Kristin Asbjørnsen så ut som en eventyrprinsesse på scenen, med en lang, grønn og glinsende fløyelskjole. Og så det håret, da. Og den trygge, gode utstrålingen. Men det viktigste av alt, stemmen. For når Kristin synger, lytter publikum. Det godt voksne, ofte bebrillede publikumet sto med øyne og ører på stilk, og så ut til å få med seg hvert ord hun sang. I tillegg hadde nok en del musikkstudenter funnet veien til Blå i går kveld. Blant publikum kunne høres samtaler som "har hun stemmegaffel, eller?", "jeg vet ikke, tror det".

Sammen privat og på scenen

Kristin Asbjørnsen slenger små, stjålne smil bort til kjæresten Jarle Bernhoft, som spiller gitar. Han har byttet ut Span-hatten med gospelhatten til sin kjære. Om man kan være så freidig å si det, tør vi påstå at den hatten kler ham bedre. Litt fortumlet ser hele bandet utover salen etter konserten, som om de tenker: "Jøss, har dere hatt det fint, eller?" Og det har de, etter styrken på klappingen å dømme.

- Tusen takk, takk for at dere lyttet, sa en blussende Kristin Asbjørnsen, og neide.