Idet Kristin Asbjørnsen og hennes tre musikere entrer den enkle scenen på Blå, tar jeg meg i å tenke på Ruth Reese med takknemlighet. Opplevelsen av sangene fra albumet "Wayfaring Stranger - A Spiritual Songbook" lever fortsatt friskt i minnet.

Vandringssanger kaller Asbjørnsen dem, og det er det de er, disse fantastiske afroamerikanske folkesangene: sterke livsuttrykk skapt under umenneskelige forhold for flere hundre år siden. Noe av deres varige styrke ligger nok i flertydeligheten og den sterke bibelske billedbruken.

Denne klangfulle stemmen

Reese bar med seg disse gamle sangene fra Amerika til Norge og ga dem videre til kveldens sangerinne. Resultatet ble en fantastisk plate.

Nå skal vi få oppleve denne musikken i sitt rette element - i møtet mennesker imellom. Vi står der tett i tett foran scenen i spent forventning. Det er fullt. Det er varmt. Du kan kjenne sidemannen.

Så er hun der, lyset faller varmt mot ansiktet hennes. Det er som øynene får en egen glød - de skinner.

Så fylles rommet med denne klangfulle stemmen som er både sterk og hes på en og samme tid. "Come Along Home" synger hun med innlevelse og varm intensitet. Det er musestille, bare musikerne følger henne på veien.

Gitaren, bassen og rytmeleggeren. Vi andre kjenner at noe spesielt er på gang. Ordene er enkle, men føles desto sterkere. Vi dras inn i dette musikalske rommet.

Gammel kjenning

En egen glede oppstår etterhvert som melodiene kommer: "I'm On My Way", "Come Go With Me", "I Am A Poor Wayfaring Stranger/Going Over Jordan", "Going Up" og "Oh Glory". Det er en form for stille magi i luften. Vi koser oss, lever med i sangene. Tar dem til oss.

Underveis får vi høre en gammel kjenning, men med en annen klangrikdom enn vi er vant til. "Nobody Knows The Trouble I've Seen" bare befester Asbjørnsens fintfølelse for dette materialet. Hun gir oss en høytidsstund i kraft av sin fantastiske sang. Men uten musikerne Jostein Ansnes, Jarle Bernhoff og Knut Ålefjærs eminente følsomhet for virkemidlene, ville det være en bit som mangler. De gjør at musikken går rett i ryggmargen, får oss til å gli inn i rytmene, følge grooven og ytre vår begeistring spontant.

Dobbelt opp

Det er lov å klappe i denne "kirken", vise vår begeistring, la smilet mildne ansiktet og bare nyte musikken.

Denne kvelden var Blå på et vis et slags religiøst hus. Ikke en kirke, men et sted hvor vi var en del av en historisk linje tilbake til slavetiden og deres streven etter noe bedre. Det kan vi takke Ruth Reese og kveldens musikalske firkløver for.

Jeg føler at jeg har fått dobbelt opp denne kvelden: først gleden ved å oppdage albumet og deretter den gode opplevelsen det er å høre disse sangene formidlet så finstemt fra scenen.

Torsdag 5. oktober er Kristin Asbjørnsen med band å treffe i Asker Kulturhus.