Leirvassbu som "Ondskapens hotell"? "Fritt vilt" gjaller fritt av ekkoer fra skrekkfilmgenren. De strekker seg fra Stanley Kubricks artistiske klassiker "Ondskapens hotell"/ "The Shining" til den knisende "I Know What You Did Last Summer".

Nervøst.

Fem unge venner står på snøbrett i Jotunheimen, i fjellsider få oppsøker. Her har flere forsvunnet siden 1970-tallet, i snøskred og annet. Etter et uhell blir stemningen mellom de fem stadig mer ladet. Og fargeskjemaet går fra dag til natt, fra det skinnende hvite fjellandskapet, til en nervøs kamerastil. Slik må det bli når kameraet går inn i de mørke irrganger og avkroker i et nedslitt hotell, det maskerte Leirvassbu.

Rå underholdning.

En vennegjeng fra Filmhøyskolen (regi, manus, foto, lyd) debuterer med dette, en forbausende stilsikker fingerøvelse i genrekunnskap som stort sett holder seg til læreboken. Manuset inneholder likevel noen overraskelser. Klippet er kjapt og presist. Musikk og lyd svulmer på nesten wagnersk vis.
Fotoet er fullt av snø, sno og fokk, indre som ytre, på bredlerret. Regien holder koken ganske godt, noe som er krevende nok. Ikke et øyeblikk blir det eksistensielle grøss, men som rå underholdning duger skrekken.

Vettskremt.

Vi kan også slå fast at Viktoria Winge Reprise kan være vettskremt, at Ingrid Bolsø Berdal Sønner fortsatt viser fint filminstinkt og at det finnes ukjente fjes på rollelisten. Vi får se mer av dem.

Selvsagt øyner vi hang til plagsomt virtuoseri av den reklamesmarte arten, en debutfeil. Men stort sett er "Fritt vilt" en runddans med genren som vi lar oss imponere av, ikke minst håndverksmessig.
Filmen vil finne sitt publikum som får en passe mengde med frysninger langs ryggraden.