For å få unnagjort klisjeene med én gang: Akkurat som musikkanmeldere er programforpliktet til å si at de fleste dobbeltalbum hadde gjort seg bedre som en stramt redigert enkeltutgivelse, må filmanmeldere si at kortfilmsamlinger hadde gjort seg bedre uten, vel, de ikke så gode filmene.

Derfor gidder jeg ikke kaste bort mer tid på å skrive hva som ikke holder mål, men heller si litt mer om paradokset mellom årets kleineste filmtittel og denne samlingen små filmperler.

Nyansert.

Det eneste som er mer imponerende enn listen over regissører, er listen over skuespillere. Produsent Claudie Ossard har sørget for at så å si hver eneste av de nærmere 20 kortfilmene har en kredibel A-kjendis med på laget. Respekt! Samletittelen "Paris je t'aime" kan få Aune Sand til å rynke på nesen, men innholdet er variert og nyansert nok til å gi både rennesteinskynikere og caféromantikere noe å varme seg på.

Som Film fra Sør-aktuelle Abbas Kiarostami har skrevet: "in the dictionary of life, the definition of love keeps changing". "Paris je t'aime" reflekterer denne vissheten både tematisk og stilistisk. Filmene varierer fra å bestå av én tagning til å være nærmest billedcollager, fra små billeddikt til rene stiløvelser, fra å handle om tilfeldige møter til iskaldt beregnende avskjeder.

Fin turist.

Det er vanskelig å skulle fremheve bare én film, men likevel: å se Margo Martindale som amerikansk turist i Alexander Paynes film "14th arrondissement" er å få alle ens fordommer sakte, men sikkert gjort om til ømhet.

Et imponerende velskrevet manus fra Payne beviser til fulle at hans genistrek "Sideways" langt fra var noen tilfeldighet.