Den måtte bare komme, den dype alvorstunge platen. Der hvor han tok et oppgjør med religiøs fundamentalisme. Som han sier i åpningssangen "Porten": jeg dras mot noe ukjent som jeg vet hva er.

"Nåde" er på mange vis ei plate som har presset seg på, ville jeg tro. Den er blitt den mest nakne og såbare av de mange Eidsvåg har gitt oss. Er det en slags forsoning å spore i alt dette tunge tankegodset? Nå er det sagt og ute i det åpne. En annen viktig strofe som dukker opp er "Verden er vakker og livet er en gave". Det er alltid et lys av håp i hans verden.

Balansert.

Bjørn Eidsvåg har aldri unngått det vanskelige på sine plater, men har alltid balansert det mørke mot lyset. Han gjør for så vidt også det denne gang. Både "Verden e vakker" og "Eg trives" er slike sanger som hyller livet. Det er bare det at de stemningsmessig ikke bryter grunntonen på albumet - som er vart mollstemt.

"Ingenting blir noen gang som før/ og før kommer aldri mer igjen/ mørket rår når endog håpet dør/ sorgen er en dyster følgesvenn/ livet er sårbart og så skjørt" synger Bjørn Eidsvåg i "Evig hvile", kanskje albumets vakreste øyeblikk.

Med årene kommer også erkjennelsen av at vi i bunn og grunn er alene med våre følelser og tanker. Alt er forgjengelig, det som har vært vil aldri komme tilbake. Sannheten er at vi vil miste mennesker vi er glad i. Mennesket er skrøpelig og sårbart, mens livet er vanskelig. Døden er en like stor del av livet som gleden, og Eidsvåg er spesielt dyktig på å formidle denne dobbeltheten.

Ulike faser.

Det som kanskje har fengslet meg sterkest ved artisten Bjørn Eidsvåg, ved siden av det fengende melodiøse, er med hvilken ømhet han alltid har skildret de ulike faser som oppstår i menneskers liv. Både de lyse som de mørke sider. Det være seg gleden som fortvilelsen, som festen og sorgen, eller tvilens mange avskygninger. Han har på sitt ærlige vis klart å sette ord på de allmennmenneskelige følelsene. Han har på en måte sunget vårt liv, på underlig vis fra fødsel til grav. Opp igjennom hele sin karriere har Eidsvågs musikalske prosjekt vært tuftet på livets mangfoldighet. Trygt forankret i egen gudstro, men allikevel med stort rom for tvilens uunngåelige makt.

De mange som er glad i hans sanger, har også mye å glede seg over her. Han har alltid vært flink med detaljene, spesielt arrangementene og den bærende melodien. Disse tingene er også fint ivaretatt denne gang. Bruken av nennsomme strykere, varsomme tangenter, klangfulle gitarer og andre strengeinstrumenter er med på å mildne alvoret.

Bjørn Eidsvåg er suveren på det å finne den rette duettpartneren til sine sanger. Alle husker vel Lisa Nilsson, denne gang er det Elvira Nikolaisen som har fått muligheten. Hennes mørke, distinkte stemme er som skapt til sjefens rufsete. "Floden" er på mange vis selve drivhjulet til suksess denne gang.

Albumet slippes mandag 16.10.