"Vi moderne vestlige menn er utydelige og banale i vår maskulinitet. Den er svært ofte egosentrert, dekadent, vulgær, machopreget eller rett og slett voldelig.", skriver Sand i utstillingskatalogen, og innlegget i den pågående kjønnsdebatten

Dagens menn er ubrukelige som rollemodeller, mener Sand, og støtter seg til den amerikanske poeten Robert Blys kritikk av den moderne mannsrollen, "barnemannen". Han mener at kvinnen i dag har det mye enklere enn mannen, for hennes plass er klart definert gjennom at det er kvinnen som føder, menstruerer og derigjennom er en del av den "kosmiske syklusen".

Vi møter ham i galleriet dagen før åpningen. I hånden har han pensel og palett. - Jeg går og flikker fremdeles, smiler han.

Vebjørn Sand etterlyser den klassiske "vise, eldre mannen" som øser sin kunnskap og visdom over den unge gutten. - Utstillingen er et oppgjør med de falske mannsforbildene og jeg påviser eldre vise menn vi har i Norge i dag.

Han er frustrert over det han kaller et psykisk og etisk fravær, dyrkingen av fotballspillere som rollemodeller. - Idealene i dag henvender seg bare til ego, grådighet og ærgjerrighet. Det er et fravær av visjoner utover seg selv, sier han.

Men er dette kjønnsbetinget? Er ikke dagens popkultur generelt preget av disse egenskapene? Reality-kultur og selveksponering griper i dag inn i intimsfæren på en måte som for få år siden var utenkelig.

- Det er helt riktig. Robert Bly kaller dette "søskensamfunnet" hvor impulsene kommer fra siden, ikke ovenifra. Hvor man skal se ut, og oppføre seg, som en unge fra man er det til man dør. Det er sykdommen og krisen ved vår tid. Barnemannen er idealet, sier Sand.

- Jenter er mer opptatt av følelser, de leser bøker, de utvilker seg og oppsøker kultutrelle opplevelser. Gutta vil snakke om biler og fotball - helt hjernedødt!, sier Sand opprørt.

Men kvinnesynet i denne utstillingen er jo det mest tradisjonelle som finnes. Ja visst føder vi og menstruerer, men vi er da mer enn fødende prydgjenstander?

- "Kvinne i elv" viser hvordan dette forbinder kvinnen med det kosmiske, det spirituell med verdensaltet vi lever i. Det står i sammenheng med noe uendelig stort og guddommelig, sier Sand alvorlig.
- Det fineste kvinnebildet på denne utstillingen er et portrett av min mor. I det ligger verdighet, det skjønne og det guddommelig, sier Sand, som er fullstendig klar over hvilken effekt ordbruken hans kan ha på folk. - Jeg har store ord. Det skyldes min Steinerskole-bakgrunn. Der er ikke disse ordene oppblåste og pompøse. For oss som har vokst opp med åndsmennesker har disse ordene et reelt innhold.

Dersom "Kvinne i elv" skildrer kvinnen som flyter i kosmos, skildrer du den maskuline dannelse som noe som er preget av angst og smerte?

- Ja, i denne vertikale komposisjonen ser du fraværet at prosessen - overgangsritene, som jeg skildrer i visjonsbildene, sier han ivrig. - Mannen kom dårligst ut av frigjøringskampen. Fjerne og frustrert menn blir sinte. En hel mann er en mann som har kontakt med den mannlige kraften i seg, det Bly kaller Zeus-kraften, og som har funnet kvinnen i seg selv.

På ustillingen henger også et selvportrett. Det viser kunstneren i Dronning Maud Land hvor han har vært på to ekspedisjoner.

- Jeg har jobbet med bildet de siste 3-4- årene. Selvportrett er en enorm utfordring. Jeg har studert med noen av USA fremste portrettmalere de siste årene, så faglig føler jeg at jeg er på et nivå og har en plattform som gjør at jeg tåler slakt, som jeg jo bruker å få her hjemme, ler Sand. - Jeg vet hvor jeg står faglig, sier han med et utfordrende blikk.

Hva er mannsidealet for deg?

- En mann, som Bly sier, kan føle fryd over sin egen kraft uten selv å kaste seg ut i strid. Han er både psykisk og etisk, men også et "mannfolk". Han har forbindelse med både jorden og himmelen.

"Å bli mann" vises frem til 3. desember i Galleri Sand.

Les anmeldelsen av utstillingen