Så mye jus har jeg aldri sett innlede en norsk film: Tre tettskrevne plakater med presiseringer. Og to etter filmen.

"Skyggenes dal" var bergensfestivalen BIFFs forhåndsskapte skandale. Men den ble vist. Forlik etter godt advokatarbeid ryddet vanskelighetene av veien, med en avveining av personvern mot ytringsfrihet.

Godkjent av faren.

Den svenske Morvary Samaré og den norske Astrid Schau- Larsen har produsert og regissert diskret, uten tamburmajorer og trommehvirvler. Filmen lar oss møte tre søsken som hevder seg misbrukt i barndommen av sin far. Etter en rettssak ble faren frikjent i 2002. Han ville ikke stille opp foran kameraet, men godkjenner altså at filmen blir vist, med presiseringer. Vi kan tenke vårt.

De tre forteller at de har gått gjennom skyggenes dal. Depresjoner, selvmordstanker, skyld og skamfølelse, sorg, sinne og hat har fulgt dem. Sjelesår. Skade på kjærlighetsevnen.

Er det mulig å tilgi uten å akseptere de påståtte handlingene? Noen av dem henter styrke i en pinsemenighet. Tilgivelse er likevel ingen selvfølge, forståelig nok.

Filmmakerne forsøker å gjengi sirkelbevegelsene i følelser og refleksjoner som de tre pluss deres mor beretter om. Og den dramaturgiske formen kler den evige grublingen presist, også visuelt og lydmessig. Noen av utsagnene sitter så langt inne at det bokstavelig talt er vanskelig å høre dem.

Fiksjon bedre egnet.

Pedofili og incest er fortsatt tabuemner i samfunnet, med uhyggelige mørketall. Denne dokumentaren kommer like etter den norske spillefilmen "Sønner", også om pedofili.

Fortsatt mener jeg at fiksjon er bedre egnet til å drøfte incest, se bare på Thomas Vinterbergs "Festen". Den fulgte attpåtil en Ibsen-strategi frem til et meget skakende resultat. Der går man ikke inn i en konkret sak av så følsom art, men virkningen kan bli sterkere.

Avgjørende er det om dokumentaren allmenngjør sitt ærend, som er å belyse fenomenets omkostninger. Så langt det er mulig og tenkelig, skjer det her.