Fenomenet Ole Bull kunne like godt ha utspilt seg i dag. Han ville hatt lite å lære av nåtidens popstjerner. Tvert imot var han en pionér i faget. Han gjorde kløktig bruk av sin kunstnerkarisma og var klarsynt og oppfinnsom i markedsføringen av seg selv.

Bergenseren ble feiret frenetisk over store deler av verden for sitt besettende fiolinspill. Han var en gründernatur, en riktig himmelstormer i alt, på evig jakt etter det uoppnåelige.

Etter disse presise tesene har Aslak Aarhus laget en fengende film, fri i sin dokumentarisme, yrende full av visuell fantasi og nesten overlesset av musikk. Rastløs og bortimot grenseløs som Bull selv.

Med på notene.

Henning Kraggerud spiller slik at vi hele tiden er med på notene til Bull, i hvert fall i mine musikalske amatør-ører. Et slags problem med en så moderne og mangfoldig figur som verdensstjernen, er at han aldri ble fulgt av filmkameraer. Derfor må Aarhus og hans stab ty til andre fortellergrep i sin kronologiske livsskildring: Kameraet i bevegelse over fotografier og andre bilder, og symbolske, men aldri dramatiske rekonstruksjoner med skuespillere. Heldigvis.

Sammen med musikken bærer skuespillernes stemmer mye av livsdramatikken og lyrikken, tekster hentet fra Bulls og den franske hustruens brev. Uklanderlig tolket, intelligent tilrettelagt av manusforfatterne.

Trollbinder.

Filmen er først oppjaget. Nesten hektisk forstår den det hyperaktive eller maniske i denne kunstnersjelen. Himmelstormen uler.

Etter beretningen om Bulls fiasko med USA-kolonien Oleana glir filmen over i det mer melankolske, med undertonene av noe som er langt mer enn unoter: Den sublime musikken utslettet nesten familien. Alle ledemotivene føres vel ikke sammen til et helt lytefritt hele, stoffet er for stormfullt. Men filmen trollbinder oss, med sin 93 minutter lange sammenfatning av et omtumlende liv. Også denne jakten på det uoppnåelige avtvinger respekt.

Og finalen fra toppen av Kheopspyramiden er bullsk nok.