Så var det kunsten å tenke positivt om "Kunsten å tenke negativt", en norsk "feelbad-komedie" som følger tanker og stemninger vi ikke er så vant med. Og det er enkelt fordi det er et tragikomisk kammerdrama som har mye å fare med, via konsentrerte konflikter som henter frem ubehagelige sannheter.

I sin langfilmdebut stiller Bård Breien spørsmålet som: Kan og bør vi le av egne og andres lyter? Hvorfor skal vi følge dagens reklamefikserte krav om å være perfekt? Normaliteten som vi presenteres for i mediene er falsk og kunstig. Det må da gå an å være sur, depressiv, desperat! Og godta at ikke alt i livet lykkes.

Fasaden sprekker.

Fridtjov Såheim har endelig fått den kraftfulle hovedrollen han fortjener, en skikkelse med mange mørke skygger, livsforakt og dødstrang. I sin rullestol tenker rollefiguren svart om seg og sitt, presses av sin kone inn i en kommunal positivitetsgruppe hvor konkurransen om å være overdrevent positiv er lynskarp. De fleste er handicappede, men holder fasaden, før aggresjonene får den til å sprekke under et døgnlangt møte.

Treffsikkert.

Gruppeterapien ledes av en lett karikert og meget manipulerende sosionom. Kjersti Holmen gjør en nesten infamt treffsikker karikatur av den velmenende som ikke riktig er karikatur heller.

Breien har vært klok nok til på hyre et A-lag av skuespillere som vet å behandle hans materiale på dynamisk vis: Henrik Mestads mehe av en mann, Kari Simonsens ensomme frue, Per Schaanings slagpasient, Marian Saastad Ottesens solstråle i rullestol, Kirsti Eline Torhaugs frustrerte frue. Bravo!

Filmen er ikke fullkommen, det ville stride mot dens idé. Men den er uhyre velspilt, politisk ukorrekt og så bevisst at selv ikke fotoet er fullkomment. Slikt kan vi like!