På Grusomhetens Teater er Andersens bevegende eventyr omskapt til annerledes teater om alt fra mobbing til rasisme og nazisme.

Resultatet er blitt en utleverende forestilling for et voksent publikum. Teatret fabulerer rundt eventyret og bygger ut en historie som også involverer eventyrdikteren selv og borgerskapets konformitet, hulhet og farlighet.

Hans livs eventyr.

H.C. Andersen mente at "Den stygge andungen" var hans livs eventyr. Andersen var selv preget av en ensom og ulykkelig barndom fra skomakerhjemmet i Odense, ankomsten til København, møtet med mobberne i Slagelse Latinskole, og opplevelsen av skarpe kritikker og berømmelse. Alt det som utløste skapertrangen i ham, og som gjorde ham til en kunstner som tok de svakestes parti og ønsket å gi dem nytt håp.

Andersen skrev ikke bare for de minste. Mange av eventyrene er fylt med sterke og smertefulle følelser. Historien om den lille andungen forteller like mye om menneskelivet som livet i andegården. Det var en ensom skikkelse H.C. Andersen diktet frem, et mobbeoffer som ble sparket ut av samfunnet fordi han var annerledes og stygg.

Det Antonin Artaud-inspirerte teatret går løs på teksten på sin måte. Teaterteoretikeren Artaud sammenlignet teatret med pesten: Man må være forberedt på smerte. Ordet er sidestilt med bevegelse. Den lille kjellerscenen i Hausmanns gate 34 i Oslo er en enkel "black box", et svart rom som fylles av mennesker, masker, musikk, bevegelser, lys, ord og bilder.

Krevende.

Som en visuell komposisjon vokser den ene scenen ut av den andre. Bilder av alt fra idyllisk andedam til referanser til Hitler og nazismen projiseres på det store bakteppet. Ni skuespillere, hvorav en kabaretsangerinne, utforsker rommet og tekstgrunnlaget ved hjelp av et fysisk teaterspråk, rituelle opptog og musikk. De originale opptogene, der mennesker skrider over scenegulvet i sakte bevegelser, er blitt Grusomhetens Teaters kjennetegn.

Denne gangen er det både kongeopptog og borgerskapets maskeparade. Kostymer og maskedesign er overdrevne og overveldende: Og mobbescenen med fem gule kjempeender mot én svart and, gjør inntrykk. Den mørkhudede andungen utfordrer omgivelsene rundt seg, bare ved å være seg selv.

Regissør Lars Øyno forteller ikke en enkel historie fra a til å. Her er langdryge scener fra krig og katastrofe, røyklagte sekvenser med gråt og hyl. Den korthugde spillestilen er krevende og balanserer enkelte ganger hårfint mot parodien. Men et disiplinert ensemble skaper et særegent spill om konformitet som ender med menneskeforakt.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.