Det begynner lystig med antigodteri-sangen "Tannvisa", en offensiv vise om voksnes inkonsekvens, og slutter vemodig og livklokt med "Spelldåsen". I spennet mellom disse danser Prøysens ord mellom alle sinnsstemninger. "Nøtteliten" spretter fremover bare ledsaget av et snertent trekkspill og livsglade rytmestikker. I vakre og tenksomme "Lille måltrost" forsterkes undringen av piano og fele. "Jeger Bom-Bom" kan være gøyal eller triumferende, men er her er den saktmodig. "Helene Harefrøken" gjøres i en søt, vimsete og sommerkledd versjon.

Stilsikker.

Maj Britt Andersen avslutter sin Prøysen-trilogi ("Kjærtegn" 1992 og "Dørstokken heme" 2004) like bra som hun begynte. Hun gjør ingen krampeforsøk på å hippe opp disse gamle barnesangene, men stoler på at de fantastiske tekstene gjør jobben. De stilsikre arrangementene holdes nede, og ligger nærmere gammeldans enn hip hop. Et snev av det siste får vi likevel i artige "I Bakvendtland" der Alf Prøysen, i Gustav Nilsens skikkelse, snakker om scraching. Dette besøket hos Alf i det hinsidige (her kalt bakvendtland) er dristig, men lekent. Andersens duett med "Prøysen" i "Så seile vi på Mjøsa" blir imidlertid aldri annet enn poengløs imitering, og er albumets ene bomskudd. Andersen synger disse velkjente sangene om harefrøkner, pinnsvin, dompaper, ekorn som er nøtteknekkere selv, sparegriser og teddybjørner med begeistring og kjærlighet. Hun vet at for mange barn er de helt nye.