Bare den som har levd innadvendt og kommunikasjonsløst i Femundsmarka de siste månedene kan ha unngått forhåndsdebatten om den skandaløse "Borat". Den britiske komikeren Sacha Baron Cohen drar som fjernsynsjournalist fra Kasakhstan til USA for å lage en dokumentar. Den skal lære kasakhene om livet i vest. Den myldrende karikaturen av den tidligere sovjetrepublikken har fått regjeringen der til å protestere heftig og forgjeves. Humor er ikke greit!

Fjortisfnis.

Cohen spiller journalisten som selvgod, dum, uvitende, naiv, kvinneundertrykkende, rasist, homofob - det er bare å fylle ut listen. I USA får han amerikanerne til å flykte unna sitt kamera, med situasjonskomiske opptak som virker hylende autentiske. Og den medbrakte produsenten er overvektig av udugelighet. Borat forelsker seg via fjernsyn i Pamela Anderson og jakter på henne for å lokke damen inn i et ekteskap. Bare det!

Også amerikanerne får sine stikk. Opptrinn under et patriotisk rodeoshow i Texas er særdeles treffsikre.

Innimellom er figuren ganske søt, som når han kopierer Chaplin.

Hva er det så som får en aldrende anmelder til å fnise som en fjortis, av fryd over lavkomikken? Dette er som å delta på et overdådig karneval med crazyhumor, hvor alt snus opp ned så de fleste blir øre i hodet. Noen lykkelige også. Holdningene er politisk ukorrekte så det griner. Cohen henter også frem antisemittismen, uten å kamuflere den som moteriktig antisionisme.

Narren er sleivete i utspillene, sklir over de vanlige grensene og kan være riktig skrekkelig. I ett og annet minner Cohen meg om en klassisk jødisk filmkomiker, Groucho Marx, med bart, velsmurt kjeft og listig verbalhumor som kunne virke sublim. Sublim er Cohen sjelden, men så sensasjonelt morsom han kan være! Og i bunn og grunn neppe ondsinnet.

Er det så sikkert at figurens holdninger er lik filmskapernes egne? For det første er Cohen selv jøde, en praktiserende sådan. For det andre avslører han holdningene, hele registeret, som akkurat like stupide og farlige som de er i virkeligheten. Til syvende og sist er det kanskje vår egen lett kamuflerte toskeskap vi nokså beskjemmet ler av, i dette latterspeilet som snus og vendes av den drevne komiregissøren Larry Charles ("Seinfeld" etc.).

Den som vil la seg støte, blir nok støtt. Men ser man gjennom gjøglingen, med karnevalsøyne, blir man kanskje klokere, i tillegg til deilig sjokkert.