De som måtte forvente at videokunst skal gi samme avkobling og underholdning som vanlig videofilm, vil oftest bli skuffet. Dette er ikke målsettingen til de fleste videokunstnere. Men samtidig er mediekonsumet i hverdagen, og måten video, TV og film virker på individet og samfunnet, blant de viktigste problemstillingene innen denne kunstarten. Derfor kan den betraktes som en av de mest interessante kunstformene vi har i dag.

Tre separatutstillinger med fremadstormende norske videokunstnere, alle i begynnelsen av 30-årene, finner nå sted i Oslo. De antyder aktuelle retninger innen denne kunstgenren.

Dystopi.

Thomas Kvam, som har holdt flere utstillinger i utlandet og nå fått stipendiatstilling ved Statens Kunstakademi for å forske på video, fokuserer direkte på TV-mediet. Han viser et verk som minner om en kaotisk nyhetssending fra et dystopisk fremtidssamfunn hvor terrorisme er blitt underholdning.

"Programlederen" er en syntese av Adolf Hitler og en arabisk terrorist som blant annet maler en karikatur av profeten Mohammed med usynlig blekk. Han skyter også med maskinpistol mot publikum, amerikanske agenter og andre aktører i denne hektiske filmen.

Overkjørt av sanseinntrykk.

Teknisk sett er arbeidet imponerende. Det er satt sammen av videoopptak, dataanimasjon og avanserte lydeffekter. Betrakteren er henvist til dype lenestoler i gallerirommet og blir nærmest overkjørt av sanseinntrykk. Slik anskueliggjør verket hvordan medieflimmeret virker pasifiserende, og hvordan dette igjen kan produsere et samfunn uten refleksjon, preget av vold og konflikter.

Bård Ask, som har markert seg blant annet gjennom pris på Høstutstillingen i fjor, lager - sammenlignet med dette - stillferdige arbeider. Men også han retter en kritikk mot bilders forførende og manipulerende egenskaper innen media.

Utstillingen viser digitalt bearbeidede fotografier av medlemmer av ungdomsorganisasjonen til Norsk Esperantoforening. Disse fremstilles nærmest som helgener i religiøs ekstase. Vi ser også et videoverk med en vakker, feminin ung mann som synger et spesialkomponert stykke basert på et esperantomanifest. Alle arbeidene har et drømmeaktig og uvirkelig preg, og fremstår totalt sett som en kritikk ikke bare av utopier knyttet til universalspråket esperanto, men også mot tilbøyeligheten til å dyrke idealbilder innen massemedier og samfunnet generelt.

Sensuell kvinnemunn.

Den tredje av disse kunstnerne, Unn Fahlstrøm, utfordrer mediesamfunnets lettfattelige bilder gjennom en serie arbeider som legger vekt på indre motsetninger og splittelse.

Hun viser blant annet en video av en sensuell syngende kvinnemunn, et stilisert symbol for feminin skjønnhet vi ofte møter i filmer og reklame. Men bildet er delt i to, ved at den ene siden av munnen er et speilbilde av den andre. Slik åpnes et rom for motsetninger og tvetydigheter.

De to andre filmene på utstillingen har en tilsvarende splittelse som forrykker og kompliserer vår forståelse av verkene. Den ene viser en blå og en rød firkant som gradvis nærmer seg fargen til den andre. En tredje video viser to utsnitt av grensen mellom Nord- og Sør-Korea og vektlegger politisk splittelse. Et spørsmål denne utstillingen reiser, er om ikke ethvert bilde dekker over en indre motsetning.

Nyttefunksjon.

Tatt i betraktning TVs og medieskapte bilders innflytelse er det ikke overraskende at en rekke kunstnere ønsker å analysere og kritisere nettopp disse fenomenene. Skal kunsten ha en nyttefunksjon i dagens samfunn, er det vanskelig å tenke seg en viktigere oppgave. Kanskje vil noen innvende at det er viktigere å behage. Men vi har behov for en kunst som hjelper oss å forstå og forholde oss til den aktuelle virkeligheten som omgir oss. Dette bidrar disse utstillingene til.