Den lette romantiske komedien er vanskelig å omgås. Stort lumskere populærgenre finnes nesten ikke.

Det kreves ekstrem fingerferdighet og ditto musikalitet om det skal bli bra nok. Og så må filmene være breddfulle av sjarm, litt sentimentale fordi de leker med en forhøyet livsopplevelse med sikte på å frembringe en perlende rus i benkeradene også. Samt presse frem noen tårer innerst i øyekroken.

Ennå har ingen i Norge riktig lykkes med det.

Nåvel, det er lite å si på det hverdagsaktuelle her. Eller drømmestoffet. Enkemann Karsten på 35 år driver kafé i Oslo og tror han har det bra. Det haster ikke å finne den store kjærligheten igjen. Han treffer en svensk milliardær, den blonde Victoria. Vennene forsøker å dytte ham inn i et forhold. Hun er alt han forakter, men innerst inne er litt redd for. Hva slags unnskyldninger tyr han til for å slippe unna valget?

Tafatt.

Regissør Thomas Kaiser (Barnefilmfesten i Berlin 2002 med "Pelle Politibil" og adskillig TV-erfaring) er en modig mann. Men dette blir bare småpent og nokså tafatt. Manuset er mekanisk, det knirker omtrent som det skulle stamme fra 1940-tallet. Konstruksjonen er altfor tydelig, skjelettet griner gjennom.

"Mirakel" er Christian ("Sejer"-serien på TV) Skolmens første hovedrolle på film. Men dette blir ingen seier for den overmåte sympatiske aktøren. Han har ennå ikke har den elegansen og rutinen som rollefaget krever. Eva Röse greier seg noe bedre, men savner den lekende sjarmen. Da går det bedre med birollene. For eksempel Cecilie Mosli, Stig Henrik Hoff og Ingar Helge Gimle kan være friere og gjøgler dempet.

Håndverket fra staben er bra.

Mot er ikke nok, så spørsmålet er og blir: Hva skal vi med dette?

Heller ikke nå har den romantiske komedien vist seg som en norsk genre.

Stort julesnillere kan jeg ikke si det.