I utgangspunktet bop'er, med Kenny Burrell, Wes Montgomery og ikke minst Thorgeir Stubø som forbilder, hadde Hallgeir Pedersen et sensasjonelt gjennombrudd med debutalbumet "West Coast Blues" i 2002. På spørsmål om hvordan det sto til med jazzmiljøet i hjembygda Øksfjord, svarte Loppa-gutten, som sant var: "Det er jeg som er jazzmiljøet i Øksfjord!"

På dette hans tredje album får vi et gjenhør med bassisten Bjørn Alterhaug og trommespilleren Trond Sverre Hansen, som også bisto på Pedersens andre album "Wistful". "Never change a winning team", heter det i engelsk fotball - i utgangspunktet et godt råd. Allikevel sitter man tilbake med følelsen av at tiden kanskje er inne for Pedersen til å få enda en dimensjon inn i lydbildet; kanskje fornye kontakten med Nord-Norges svar på Chet Baker, trompeteren Tore Johansen? Men når så er sagt, skal det understrekes at Hallgeir Pedersen er en gitarist og komponist i stadig utvikling, som stortrives i selskap med Alterhaug og Hansen. Samtidig er bredden i repertoaret upåklagelig. "Folk" assosieres umiddelbart med den fine folkemusikktradisjonen i vårt østlige naboland, med kjapp overgang til "Travel Pedersen", en komposisjon som svarer til navnet. "Old Bass" fremstår som en riktig så vakker ballade, og "Go to Gate" byr på det aller meste. Ikke minst drivende bass- og trommespill i suveren samhørighet med sjefen selv.

To standardteamer, Parkers "Blues for Alice" og Frank Loessers lett lystige "If I were a Bell", bidrar til å klarlegge hvor høyt trioen legger listen. Ikke snaut, det heller.

.