De må komme inn igjen en gang til. For "Light My Fire", denne erotiske evergreenen fra hippieåret 1967, er ikke spilt.

Riders On The Storm har holdt på i to timer og har forlatt scenen etter første ekstranummer, en langtrukken versjon av låten de er oppkalt etter, "Riders On The Storm".

Der kommer de. Først organist Ray Manzarek, så Jim Morrison-kopi Ian Astbury og til slutt den spinkle gitaristen Robbie Krieger. Trommeslager Ty Dennis og bassist Phil Chen sniker seg på plass bak dem. De er statister i dette nostalgishowet, selv om de gjør en god jobb. Så smeller skarptrommen i gang og orgelet bruser utover salen. Publikum tar imot med åpne armer og rungende allsang: "Come on baby, light my fire . . .". En flott stund. Bandet er i fri flyt og denne gangen gjør det ikke noe at låten varer i ti minutter. Krieger morer seg med å spille "My Favourite Things" fra "Sound of Music" som gitarsolo. Vi smiler med.

Det er sjelden vakkert når noen gjenopptar ungdomssyndene i en alder av 60, men det ble aldri patetisk på Rockefeller i går. Eller, jo forresten, da Robbie Krieger sto igjen på scenen alene og spilte flamencogitar i seks minutter, var det vanskelig å ikke knise. Men ellers var Krieger og Manzarek flinke til å kopiere musikken de var med på å skape i The Doors for snart 40 år siden. Også dens verste sider. Den gamle trommeslageren John Densmore sitter på rettighetene til The Doors-navnet. Hadde de kunnet bruke det, så hadde de nok spilt i Oslo Spektrum.

Ny Jim Morrison

Den gamle The Cult-sangeren Ian Astbury har utslettet seg selv og gjenoppstått som Jim Morrison à la 1970 i svart skinnjakke, litt kvapsete og med skjegg. Han imiterer alle fraseringer og skrik, og har nøyaktig samme ekko på sangen. Det Morrison gjorde spontant, gjøres nå innøvd. Bare en bitte liten gotisk metallklang på stemmen er annerledes.

På scenen var The Doors på 1960-tallet et freakete bluesband som kunne skape stormfulle rockedrama det ene øyeblikket og skli ut i endeløse soloritt det neste. Slik er også Riders On The Storm. Da som nå er det duelleringen mellom Krieger og Manzarek som driver låtene fremover. De spiller fortsatt med stor glød, særlig Krieger har et solid spenn i uttrykket. Men de har ikke alltid vett til å stoppe i tide, og noen ganger glipper det kraftig.

For innimellom er Riders On The Storm et løst, improviserende skramleorkester. Under "Waiting for the Sun" høres de ut som de øver, og "Spanish Caravan" får aldri fotfeste. Andre ganger, som når de buser ut "Break on Through", tangerer de gammel storhet. Verst er det når de avkler The Doors-mystikken. Dommedagseposet "When The Music's Over" reduserers til et kvarters effektmakeri på tomgang. "Wére getting tired of hanging around", synger Astbury. Riktig illustrerende, for skravlingen blant det ellers hengivne publikum er så høy at Manzarek begynner å kjefte. 90 prosent av folk i salen er menn som har spilt The Doors-platene til de kan hvert minste bjeff utenat. Mange av dem er født lenge etter Morrison døde.

Syv låter på en time

Gruppen bruker den første timen på syv låter: "Roadhouse Blues", "Break On Through", "Love Me Two Times", "When The Music's Over", "Alabama Song", "My Eyes Have Seen You" og "Five To One". Den siste tilegnes krigshisserne George Bush og Tony Blair.

Krieger introduserer Manzarek som "mannen som skjønte at Jim Morrison var et geni da alle andre i L.A. trodde han var en dust". Hvor viktig Morrison var for de tre andre, ble nådeløst klart da han døde. De to platene The Doors ga ut etterpå er blant rockehistoriens største uvesentligheter. Det er derfor det har vært nødvendig å vekke Morrison til live igjen i Astburys skikkelse.

60-årsdag

Midtveis feires Kriegers 60-årsdag (selv om den ikke er før i dag) med bursdagssang og kake med lys. De spiller "Not To Touch The Earth", "Twentyfirst Century Fox", "The Changeling", "Touch Me" (dedikert til James Brown, "L.A. Woman" og en anonym ny låt. Noe som virket temmelig poengløst. Riders On The Storm kan aldri bli noe annet enn imitert fortid.