Med åpen harselas om å lage, kjempe og blindt gå inn i krig for revyens skyld, tar Grefsen et tydelig standpunkt i forhold til både pressens press og de andre revyskolenes voldsomme og til tider overdrevne engasjement.

Det mangler heller ikke på absurditeter som får det hele til å smake riktig underlig.

Det er aldri vondt, men er det egentlig noe særlig godt?

Den pussige pausesommerfuglen, A, B, C og D-jentene, og teitingen virker mer som et resultat av alternativ pedagogikk enn grundig manusarbeid, men det er sannelig ikke helt dumt når det kommer til stykket.

Enda bedre er det med de hånende numrene om andre skoler og ikke minst "Anmelderen som ingen kunne målbinde", basert på Per, Pål og Espen Askeladd og pr(ins)essen ingen kunne målbinde.

Gjennom revyen avdekkes også sangtalenter, som i den fantastiske "Sportslørdag" hvor gutta synger en boybandhyllest til dronningen av TV-sporten, Karen-Marie Ellefsen.

Etter første akt virker femmer'n trygt innen rekkevidde, men annen akt endrer noe på dette. Litt for mange hæ-øyeblikk, litt for få aha-øyeblikk, og tidvis manglende tempo trekker ned. Da var det en sann glede at gjengangertemaet "de nye gitarkameratene" kom på banen i "Hva med meg da?".

Men for all del, leve annerledesheten og gratulerer med karakteren fire! Det har vel ingenting å si, har det vel? Ok, fem da.