SKIKKELIG ORGEL-pomp-og-prakt. Orgelbrus av edleste kaliber. Fanget inn i hovedstadens kirkemusikalske storstue, Oslo domkirke. Domkirken som for tiden gjennomgår en nærmest totalrestaurering og derfor er utilgjengelig for tilhengere av den musikken som de aller fleste forbinder med et slikt lokale. Det mektige orgelbruset. Og mektig er det vi kan oppleve på ukens utvalgte. Det største geniet når det gjelder komposisjoner for alle instrumenters dronning, Johann Sebastian Bach, er overdådig til stede. Mye av det sentrale fra den store mesters hånd strømmer ut av lydkanalene. Komplett medrivende og herlig overkjørende.

Nordstoga.

Mannen som sitter på orgelkrakken og er medvirkende årsak til denne høytidsstunden, er han som er betalt for å gjøre det: Kåre Nordstoga, og det fabelaktige instrumentet er det nye Ryde og Berg-orgelet, som har fått status som et "syngende" orgel. Veltilpasset i sitt bruk. Et av de beste som finnes, sier de som skjønner seg på slikt.

Jeg sa mye av det sentrale. Her savnes toccataene og triosonatene. Men dem har han spilt inn tidligere, på SIMAX. Sentralt står samlingen av koralforspillene som går under fellesbetegnelsen "Orgelbüchlein". 45 inspirerte bearbeidelser av salmer som ble benyttet i kirkelig sammenheng på den tiden og som fortsatt er i bruk. En del av dem finner vi også i den norske salmeboken.

Kirkeåret rundt.

Rekkefølgen er ikke tilfeldig. Bach starter med koraler som angår adventstiden, og så følger vi hele kirkeåret, via jul, påske og pinse. Men det interessante ved hele den aktuelle produksjonen, som fyller 3 CD-er, er hvordan Nordstoga presenterer koralene og hvordan han rammer det inn til en stor helhet.

Den første CD-en inneholder salmene som har med advent og jul å gjøre. Her spiller han som innledning det lyriske, nesten pastorale A-moll-preludiet med tilhørende fuge. Og som postludium gir han oss preludiet og fugen i E-moll. Stemningen blir mild og god.

Flytter vi oss til CD nummer to, er det pasjonstidens og langfredagens drama og dens dramatikk som råder. Der trår Nordstoga innledningsvis til med den store fantasien og fugen i G-moll, mens han til utgang foredrar det som av mange regnes som selveste mesterverket, nemlig "Passacaglia" i C-moll.

Den tredje CD-en som starter med oppstandelsen, innledes med preludium og fuge i D-dur. Preludiet som starter med en oppadgående skala. Bach bruker D-dur når oppstandelse og fest var sentral, f.eks. "Et Ressurexit" i H-moll-messen. Magnificat og åpningen av juleoratoriet går også i D-dur. Kanskje er denne innrammingen bevisst fra artistens side. En kapasitet på området som jeg har brukt som konsulent, tolker det slik.

Brus, ikke grøt.

Det er som sagt blandingen av det storslagne og det intime som fascinerer, og Nordstoga tar godt vare på skjønnheten i melodien, så vel som klarheten i det kontrapunktiske.

Det bruser, men ender aldri som en grøt. Et strålende eksempel er dobbelkanonen "O Lamm Gottes". Helt grandiost klinger "O Mensch, bewein dein Sünde gross". Bearbeidelsen betraktes som det aller ypperste som er laget av barokk forsiringskunst.

Men toppen er "Passacagliaen". Den formes med en stor musikers mesterskap. I Kåre Nordstoga har Norge en kunstner som på sitt instrument kan måles med det beste på internasjonalt nivå. Han har vist det tidligere.

Nå legger han nok en alen til sin egen vekst med sin nyeste utgivelse. Den bæres også frem av en strålende lydkvalitet, som er signert det lille norske selskapet Afontibus.