"Vinterland" er et lite under av en film: Den stopper når den ikke har mer å fortelle!

Og dette disiplinerte skjer via en novelle som på lerretet tar 54 minutter å fremføre. "Vinterland" er sjelden på andre måter. Selv om dramakomedien utspiller seg blant snøkledte fjell i indre Troms, er den svært universell, et speilkabinett hvor de fleste vil finne enkelte gjenkjennelige drag.

En kurdisk innvandrer henter en brud fra Nord-Irak. Hun er fyldigere enn på bildene som han allerede hadde forelsket seg i. Det var én tilvenningsprosess, den andre gjelder kurderne midt i vinterlandet med dets fremmedartede hverdagskultur.

Hirsam Zahan har vunnet mange priser for sin kortfilm "Bawke". Den har det meste, er nær perfekt balansert, ikke for mye og ikke for lite av noe. Filmspråket er diskret og ukunstlet, menneskeskildringen nær uten å bli sentimental.

Det samme ser vi i den lengre filmen, som har manus av forfatteren Kjell Ola Dahl, en traust og vittig forteller som lar momentene følge hverandre, ryddig og rent.

Universell.

Tross de åpenbare universelle drag må det være lov å prise filmen fordi den henter inspirasjon fra uventet hold til norsk film å være.

Her ser vi tydelige stiltrekk fra den italienske neorealismen slik den er videreført med lavmælt humanisme av dagens iranere. Amatørskuespillere stilles opp mot tilværelsens merkverdige luner og ritualenes faste grep.

De viser pågangsmot og humor, også via symbolbruk som vokser ut av hverdagens detaljer. Bare legg merke til telefonkiosken som er plassert utenfor mannens hus i blåsten.

Filmen stiller noen innebygde spørsmål som det blir opp til tilskueren å besvare. Han/hun må med egen fantasi fylle ut bevisst anlagte huller. Dermed oppmuntres kreativiteten i salen.

Så gjenstår det bare at Zaman og Dahl kommer frem med et langfilmmanus. Det venter vi gjerne på.