"Jeg setter pris på alle pengene dere har brukt på meg", sier Dolly Parton og lar hendene sveipe over kroppen. "At jeg en gang sa at det koster veldig mye å se så billig ut, blir omtalt som en av mine beste vitser. Men det er den største sannheten jeg har sagt i mitt liv."

Hun ser selvsagt ikke ut som hun er 61 år. Det har kirurgene sørget for. Men kondisen og stemmen - denne evige ungpikestemmen som klarer seg like bra i hviskende partier som i musikalske stormkast - må hun ha jobbet hardt for å holde i toppform.

På vår side.

Dolly Parton er amerikansk underholdningsindustri på sitt beste. Hun entrer Oslo Spektrum i rosa kjole med sølvpaljetter som om hun var programleder i et glossy amerikansk TV-show. Og visst er det hun byr på showbiz, men det er jordet langt oppe i Tennessee-fjellene.

Deler av henne er større enn livet selv, men bak all staffasjen og de usannsynlige proporsjonene, er det en liten kvinne. Hun er på vår side, vi på hennes. Hun er blitt tråkket på av superlekre "Jolene" (en sann historie), og vi fryder oss når hun forteller at hun nylig så Jolene igjen, 40 år etter, og at "hun var blitt kjempestygg!"

Mye av konserten og dialogen handler om oppveksten som fattig jente. Hennes far var analfabet. Som liten bar hun sin mors lappeteppe-jakke med stolthet, selv om hun ble mobbet for den. Det hun i bunn og grunn synger om er retten til å være annerledes: "They've crucified a many/ For the special gifts they've had", er budskapet i "Them Old Bones". Selv står hun der som er lysende håp, samme hvor grelt og amerikansk det er. Et bevis på at det finnes en vei opp og frem.

Hun synger mest sine egne sanger, men også låter av Kris Kristofferson, Pete Seeger og John Lennon. Det siste kunne hun godt latt være, men vi tålte det også.

Lavmælt og jordnær.

Til tross for at det er 11 musikere og sangere på scenen og Dolly selv glitrer som et helårs juletre, er konserten forbløffende lavmælt og jordnær. Den er i all hovedsak akustisk og Parton spiller fele, fløyte og en drøss strengeinstrumenter i løpet av kvelden.

Hun gjør nydelige "Little Sparrow" nærmest a cappella og synger "The Grass Is Blue" alene ved pianoet. Den fryktende glattheten holdes på armlengdes avstand og når den endelig slipper løs i "Island In The Stream" så er det helt fint det også. Det føles til og med deilig å synge med på "Those Were the Days". "I Dreamed About Elvis" er et hysterisk morsomt innslag der hun ender med å synge "I Will Always Love You" sammen med en fortreffelig Elvis-imitator. Når tonene til "9 to 5" kommer, skvetter hele Spektrum på bena. Torsdagskveld blir til lørdagskveld.

Hun smeller av replikker som en stand up'er. Når en publikummer roper "I love you", svarer hun: "Jeg elsker deg også, men jeg ba deg vente i bilen!". Du kan trygt si Dolly leverte varene.

Les anmeldelsen fra Bergen: Dolly stråler fortsatt